Tilbud og etterspørsel: slik settes prisen

Hva er etterspørselskurven og tilbudskurven?

Tenk på et enkelt marked, for eksempel markedet for potetgull i Norge. Etterspørselskurven viser hvor mye kjøperne er villige til å kjøpe ved ulike priser. Den har negativt stigningstall: for at den etterspurte mengden skal øke, må prisen gå ned. Dette kalles etterspørselsloven – prisøkning gir redusert etterspørsel, og prisnedgang gir økt etterspørsel.

Tilbudskurven gjør det motsatte. Den viser hvor mye selgerne er villige til å produsere og selge ved ulike priser. Høyere pris gjør det mer lønnsomt å produsere, så tilbudet øker når prisen stiger.

Husk at etterspørsel ikke er det samme som ønske. I økonomi må du både ville og kunne betale. Du kan gjerne ønske deg en ny telefon, men uten penger eller vilje til å bruke dem, teller det ikke som etterspørsel.

Likevekt: der kurvene krysser hverandre

Når du tegner begge kurvene i samme diagram, krysser de hverandre i ett punkt. Dette punktet kalles likevekt, og prisen der kalles likevektsprisen. I likevektspunktet er mengden selgerne vil selge, nøyaktig lik mengden kjøperne vil kjøpe – kjøpere og selgere «treffer hverandre».

Er prisen høyere enn likevektsprisen, vil selgerne tilby mer enn kjøperne vil ha. Da får butikkene varer til overs, og de må senke prisen for å bli kvitt dem. Er prisen lavere, vil kjøperne ha mer enn det finnes, og prisen presses opp. Prisen «vandrer» altså mot likevekt av seg selv.

Hva skjer når tilbud eller etterspørsel endrer seg?

Det som flytter kurvene, er ikke prisen selv, men andre forhold. Når kurvene flytter seg, får markedet en ny likevektspris.

Etterspørselen kan øke fordi folk får høyere inntekt, fordi en vare blir populær, eller fordi prisen på en erstatningsvare stiger. Varer som lett kan erstatte hverandre, kalles substitutter – for eksempel salte nøtter og potetgull. Dyrere potetgull får flere til å kjøpe nøtter i stedet.

Tilbudet kan endres av produksjonskostnader, teknologi eller naturforhold. Et klassisk eksempel er strømmarkedet: lite vann i magasinene reduserer tilbudet, og prisen stiger. Svingninger i tilbud og etterspørsel er også en av grunnene til at prisene i Norge endrer seg over tid – det kan du lese mer om i artikkelen om hvorfor prisene stiger.

Elastisitet: hvor prisfølsom er etterspørselen?

Elastisitet beskriver hvor mye villigheten til å kjøpe eller produsere endrer seg når noe annet endrer seg, for eksempel prisen. En nyttig tommelfingerregel: Hvis prisen øker med én prosent, og mengden kjøpt faller med mer enn én prosent, er etterspørselen elastisk. Fall mengden med mindre enn én prosent, er den inelastisk.

• Elastisk etterspørsel: luksusgoder som restaurantbesøk og utenlandsreiser. Stiger prisen mye, velger mange å droppe eller utsette kjøpet.
• Inelastisk etterspørsel: nødvendighetsgoder som mat, klær og medisiner. Du kjøper omtrent like mye selv om prisen stiger, fordi du trenger varen.

Elastisitet er nyttig for politikere. Når staten legger på en avgift, for eksempel sukkeravgift, bestemmer elastisiteten hvor mye salget faktisk synker – og hvem som i praksis betaler avgiften, forbrukerne eller produsentene. Dette kalles skatteoverveltning. På en vare med inelastisk etterspørsel kan produsentene legge mesteparten av avgiften over på kundene, fordi de fortsetter å kjøpe likevel.

Norske markeder er ikke alltid frie: eksempelet melk

Teorien om tilbud og etterspørsel forutsetter en viss konkurranse. I fullkommen konkurranse er det mange selgere og kjøpere, ingen enkelt bedrift kan påvirke prisen, varene er like (homogene), og alle har full informasjon. Da settes prisen rent av samspillet mellom tilbud og etterspørsel.

Men mange norske markeder fungerer ikke slik. Jordbruksmarkedene er sterkt regulerte gjennom importvern, altså toll og regulering som beskytter norske bønder mot utenlandsk konkurranse. Konkurranseloven gjelder heller ikke fullt ut for jordbruket, på grunn av det såkalte primærnæringsunntaket. Resultatet er at markedsprisene holdes stabile rundt politisk avtalte målpriser, i stedet for å svinge fritt.

I meierisektoren brukes prisutjevningsordningen (PU-ordningen) til å fordele den norske melkeproduksjonen, som ligger på rundt 1 500 millioner liter i året, slik at bøndene oppnår målprisen. Ordningen fungerer slik: Drikkemelk, fløte og yoghurt har lite prisfølsom etterspørsel og får høy pris, mens ost og smør, som er mer prisfølsomme, får lavere pris. Slik krysssubsidiering av varer med ulik prisfølsomhet gjør at bøndene samlet sett når målprisen.

Dette viser at myndigheter kan påvirke markeder på flere måter: regulering, avgifter og subsidier. Forskjellen mellom frie og regulerte markeder er en del av det større temaet økonomiske systemer som markedsøkonomi og blandingsøkonomi.

Markedsmakt: når én selger kan påvirke prisen

Når forutsetningene for fullkommen konkurranse ikke er oppfylt, oppstår markedsmakt – evnen til å sette prisen over produksjonskostnaden. Et monopol er markedets mest ytterliggående form: én selger alene. Selv en monopolist må imidlertid ta hensyn til etterspørselen, for om prisen blir for høy, kjøper folk mindre. Derfor opererer en monopolist alltid på den elastiske delen av etterspørselskurven – det lønner seg å øke prisen når etterspørselen er uelastisk, helt til den blir elastisk.

Konkurransetilsynet overvåker norske markeder for å hindre at enkeltaktører får for mye makt over prisene, og kan gripe inn mot konkurranseskadelig atferd.

Et teoretisk unntak: Giffen-goder

Etterspørselsloven har et sjeldent teoretisk unntak. Giffen-goder er sterkt mindreverdige goder der en prisøkning faktisk kan føre til at fattige husholdninger kjøper mer av varen, fordi de da har råd til mindre av alt annet. Fenomenet er omtrent aldri observert i praksis i Norge, men viser at modellene har grenser.

Sammenhengen mellom pris og kjøp går begge veier: Prisen påvirker hva du kjøper, og samlet kjøpeatferd påvirker prisen. For din egen del handler det om å styre pengene – noe du kan lære mer om i artikkelen om hvordan du setter opp et budsjett.