Fattigdom i verden: årsaker og utvikling

Hvordan måles fattigdom?

Fattigdom betyr at du ikke har nok økonomiske ressurser til å dekke grunnleggende behov som mat, klær og bolig. Men fattigdom kan måles på to helt ulike måter, og det er viktig å skille mellom dem.

Den første måten er ekstrem fattigdom. Verdensbanken definerer den som å leve på mindre enn 3 amerikanske dollar per dag. Grensen ble hevet fra 2,15 dollar i 2025, så eldre kilder og lærebøker kan oppgi det gamle tallet. Denne grensen brukes for å sammenligne fattigdom på tvers av land.

Den andre måten er relativ fattigdom, ofte kalt lavinntekt. Da måler du inntekten mot medianinntekten i landet du bor i. Medianinntekten er inntekten til personen midt i inntektsfordelingen. I Norge regnes du som lavinntektsfamilie hvis inntekten er under 60 prosent av medianen over flere år. I et rikt land som Norge kan du altså være «fattig» i relativ forstand selv om du har langt mer enn 3 dollar per dag.

Hvor mange er fattige i verden i dag?

I 2024 levde 839 millioner mennesker i ekstrem fattigdom. Det tilsvarer 10,3 prosent av verdens befolkning. Nesten halvparten av dem er barn, noe som gjør fattigdom til et av de største barneproblemene i verden.

Geografisk er fattigdommen svært ujevnt fordelt. To tredeler av de ekstremt fattige lever i Afrika sør for Sahara, og andelen forventes å øke i årene framover. Det betyr ikke at fattigdom bare finnes i Afrika – målt med nasjonale fattigdomsgrenser finnes fattige mennesker i alle verdensdeler. Én viktig grunn er at befolkningen i regionen vokser raskt – se guiden om den demografiske overgangen for å forstå hvorfor.

Det finnes også noe som heter arbeidsfattigdom: du har jobb, men lønnen er så lav at du likevel lever under fattigdomsgrensen. I 2024 gjaldt dette over 240 millioner arbeidere, eller 6,9 prosent av de yrkesaktive i verden. I de minst utviklede landene lever nesten tre av ti arbeidere i ekstrem fattigdom.

Hvorfor er noen fattige? De viktigste årsakene

Fattigdom har sjelden én enkelt årsak. Flere faktorer virker ofte sammen og forsterker hverandre:

• Krig og konflikt: Krigen i Ukraina og andre konflikter ødelegger infrastruktur, driver folk på flukt og rammer økonomier langt utenfor krigssonene. Guiden om krig og konflikt forklarer hvordan slike konflikter utvikler seg.
• Klimaendringer og naturkatastrofer: Tørke, flom og ekstremvær ødelegger avlinger og tvinger mange bønder på flukt. Se klimaendringer og konsekvensene.
• Dårlig styresett: Korrupt eller udemokratisk ledelse hemmer økonomisk vekst og gjør at ressurser ikke kommer folket til gode.
• Arbeidsledighet og uorganisert arbeidsliv: Uten fagforeninger og tariffavtaler blir lønnene lave. I Norge har fagforeninger vært med på å bygge opp et trygt arbeidsliv.
• Liten likestilling: Når jenter nektes utdanning og kvinner hindres i å jobbe, taper både enkeltmennesker og hele land.
• Rovdrift på naturressurser og manglende skattesystemer: Uten skatteinntekter har staten lite å bruke på skoler, helse og veier.

Går fattigdommen ned eller opp?

Her er det gode nyheter: Andelen mennesker i ekstrem fattigdom har gått kraftig ned. I 1990 levde om lag 44 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom, mot om lag 10 prosent i dag. Siden 1990 er det nesten 1,5 milliarder færre mennesker i ekstrem fattigdom, og nedgangen skjedde for en stor del i løpet av ett tiår.

Mye av nedgangen skyldes økonomisk vekst i Øst-Asia, fremfor alt i Kina, og senere i Sør-Asia, særlig India. Når land industrialiserer, får flere jobb i fabrikker og byer, og lønnene stiger over fattigdomsgrensen.

Men framgangen har bremset kraftig opp. FNs bærekraftsmål 1 går ut på å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030. Verden er ikke i rute til å nå dette målet: nesten ni prosent av verdens befolkning forventes fortsatt å leve i ekstrem fattigdom i 2030. Konflikter, klimaendringer og svak global økonomi er hovedgrunnene. Alle målene er forklart på FNs bærekraftsmål.

Hvordan er situasjonen i Norge?

Norge har nådd delmålet 1.1 om å utrydde ekstrem fattigdom. Andelen som lever på under 3 dollar per dag, er praktisk talt ikke-eksisterende. Det skyldes velferdsordninger som folketrygd, sykepenger, pensjon og gratis utdanning og helsetjenester – les mer på sidene om velferdsstaten og NAV og folketrygden.

Men relativ fattigdom finnes også her. I 2023 hadde 10,9 prosent av befolkningen, 588 700 personer, vedvarende lavinntekt. Om lag ett av ti barn i Norge vokser opp i en familie med vedvarende lavinntekt (10,6 prosent i perioden 2020–2022). Barn med foreldre med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og barn fra innvandrerbefolkningen er overrepresentert.

SSBs levekårsundersøkelse fra 2024 viser også at 22 prosent ikke har mulighet til å håndtere en uforutsett utgift, og at ni prosent synes det er vanskelig å få endene til å møtes. Fattigdom i Norge handler altså ofte om å ikke ha råd til det som er normalen i samfunnet rundt deg – en form for utenforskap.

Hva kan gjøres med fattigdom?

Verdens viktigste våpen mot fattigdom er sosial trygghet – offentlige ordninger som fanger deg opp hvis du blir syk, arbeidsløs eller gammel. For første gang mottar over halvparten av verdens befolkning en form for sosial trygghet, men 3,8 milliarder mennesker står fortsatt uten dekning.

Rike land bidrar også gjennom bistand – overføring av ressurser til fattigere land. Norge ga 55,7 milliarder kroner i bistand i 2024, tilsvarende 1,02 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI). Norge var det eneste landet i OECD som ga mer enn én prosent. Om det er nok, er et politisk spørsmål – noen mener bistand virker, andre mener handel og lokale jobbmuligheter er viktigere. Guiden om bistand og norsk utviklingshjelp går nærmere inn på denne debatten.