Diskriminering: former og hva loven sier

Ordet diskriminering kommer fra latin og betyr egentlig «å skille». I samfunnsfag betyr det å behandle en person mindre gunstig enn andre i en tilsvarende situasjon, på grunn av egenskaper som kjønn, etnisitet, religion eller alder. Det er forskjellen fra fordommer, som er holdninger og antakelser i hodet på folk. Diskriminering er handlingen – det som faktisk skjer når fordommer eller stereotypier blir omgjort til forskjellsbehandling.

Hvilke grunnlag er det forbudt å diskriminere etter?

Likestillings- og diskrimineringsloven av 16. juni 2017 forbyr forskjellsbehandling på en rekke grunnlag: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. Det er også forbudt å kombinere flere grunnlag.

Etnisitet er definert vidt i loven: det omfatter nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Det betyr at en person med norsk statsborgerskap kan bli utsatt for etnisk diskriminering fordi navnet, språket eller hudfargen skiller seg ut.

Loven gjelder på alle samfunnsområder – arbeidsliv, skole, boligmarked, butikker og offentlige tjenester. Men loven gjelder ikke i familielivet og andre personlige forhold. Staten kan ikke bestemme hvem du vil være venner med eller hvem du forelsker deg i.

Direkte og indirekte diskriminering: forskjellen

Loven skiller mellom to hovedformer. Direkte forskjellsbehandling er når en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av et av grunnlagene. Indirekte forskjellsbehandling er en tilsynelatende nøytral regel, betingelse eller praksis som i praksis stiller enkelte personer dårligere enn andre.

Indirekte diskriminering er ofte vanskeligere å oppdage, nettopp fordi regelen på papiret gjelder alle likt. Tenk på en butikk som krever at ansatte ikke kan ha hodeplagg. Regelen rammer ikke «alle», men i praksis utestenger den blant annet kvinner som bruker hijab og menn som bruker turban – altså på grunn av religion.

Kan forskjellsbehandling være lovlig?

Ja, i noen tilfeller. Loven tillater forskjellsbehandling hvis den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet, og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles. Aldersgrenser for å kjøpe alkohol eller stemme ved valg er forskjellsbehandling på grunnlag av alder, men samfunnet har akseptert at de har saklige formål.

I arbeidsforhold er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet. Et teater kan for eksempel kreve en skuespiller av bestemt kjønn til en rolle. En dagligvarebutikk kan derimot ikke nekte en rullestolbruker jobb ved kassen uten å vurdere om funksjonsnedsettelsen faktisk hindrer arbeidet.

Sammensatt diskriminering og trakassering

Noen rammes på flere grunnlag samtidig. Dette kalles sammensatt eller multippel diskriminering, ofte kalt interseksjonalitet. Et eksempel er en kvinne som bruker hijab og ikke kalles inn til jobbintervju – hun kan være utsatt for forskjellsbehandling både på grunn av kjønn og religion samtidig. Loven forbyr slike kombinasjoner.

Trakassering – uønsket atferd knyttet til et av grunnlagene – kan også utgjøre diskriminering og er forbudt. Det gjelder både seksuell trakassering og annen trakassering, for eksempel nedsettende kommentarer om noens etnisitet på skolen eller arbeidsplassen. Dette overlapper med det du kan lese om mobbing, men diskrimineringsloven gjelder forskjellsbehandling knyttet til de spesifikke grunnlagene.

Hva kan du gjøre hvis du blir diskriminert?

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) er et uavhengig ombud som gir gratis veiledning om loven og kan bringe saker inn for Diskrimineringsnemnda. Nemnda behandler klager og kan fastslå at diskriminering har funnet sted. Du kan også kontakte fagforeningen din på jobb, eller elevenes tillitsvalgte og rektor på skolen.

Utover diskrimineringsloven har Norge også straffelovens regler. Straffeloven § 185 gjør det straffbart å offentlig sette frem grove rasistiske og diskriminerende ytringer, og § 186 gjør det straffbart å nekte noen tilgang til varer, tjenester eller offentlig forestilling på samme vilkår som andre – for eksempel å bli avvist fra en restaurant på grunn av hudfargen.

Diskriminering i et internasjonalt perspektiv

Norge er bundet av FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (ICERD), som ble vedtatt i 1965 og trådte i kraft i 1969. Norge ratifiserte den 6. august 1970 uten forbehold, og konvensjonen er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettighetsloven. Menneskerettighetene handler nettopp om at alle skal ha samme verdighet uansett bakgrunn.

Hvorfor diskriminering truer demokratiet

Diskriminering handler ikke bare om den enkelte som rammes. Når grupper systematisk nektes jobb, bolig eller tjenester, mister de tilliten til samfunnets institusjoner. Det undergraver verdigrunnlaget som demokratiet og likestillingen bygger på: at alle borgere skal ha samme verdi og samme muligheter til å delta. Derfor pålegger loven også arbeidsgivere, offentlige myndigheter og arbeidslivets organisasjoner en plikt til aktivt, målrettet og planmessig å arbeide for likestilling og mot diskriminering – forebygging er ikke frivillig.

En nært beslektet form for forskjellsbehandling er rasisme og hvordan den motvirkes, som handler om etnisitet og hudfarge. Grunnlaget for mye ulik behandling ligger i fordommer og stereotypier oppstår – holdninger som kan bli omgjort til handling. Diskriminering kan også bidra til utenforskap og sosial ulikhet i Norge.