Fordommer og stereotypier: forskjellen og hvordan de oppstår

Hva er forskjellen på fordom og stereotypi?

Tenk på de to begrepene som to trinn på en stige. En stereotypi er en forestilling: en generalisert idé om hvordan en bestemt gruppe mennesker er, uavhengig av om enkeltindivider faktisk stemmer med forestillingen. En fordom er en holdning: en forutinntatt og ofte kritikkløs innstilling som gjør at du reagerer negativt på mennesker bare fordi de tilhører en gruppe.

Forskjellen ligger i hvor fastlåst det er. En stereotypi kan endres hvis du får nye fakta eller møter mennesker som bryter mønsteret. Fordommen motsetter seg endring – den blir stående uansett hva du opplever. Derfor kan du si: alle fordommer bygger på stereotypier, men ikke alle stereotypier er fordommer.

Hvorfor får vi fordommer?

Ingen er født med fordommer. De dannes uten å bygge på fakta, og vi påvirkes av samfunnet rundt oss: TV, medier, bøker, hva venner og familie forteller, og hva vi ser på sosiale medier. Dette er en del av sosialiseringen – prosessen der vi lærer normer og holdninger fra omgivelsene.

Forskere peker på flere typer årsaker samtidig: kulturelle og sosiale (hva miljøet vårt lærer oss), motivasjonelle (behov for å føle seg bedre enn andre), personlighetsmessige og kognitive. De kognitive årsakene handler om hvordan hjernen din jobber: den liker å sortere mennesker i grupper, fordi det gjør verden enklere å overskue.

Problemet er at hjernen også bekrefter seg selv. Vi legger merke til alt som stemmer med forestillingene vi hadde fra før, og overser det som motsier dem. Denne skjevheten er en grunn til at stereotypier er så vanskelige å endre – du tror du har rett fordi du «ser det» hele tiden.

Når blir fordommer til diskriminering?

En fordom sitter i hodet ditt. Diskriminering starter når fordommen uttrykkes gjennom atferd – altså når du behandler noen annerledes på grunn av gruppetilhørigheten deres. Det kan være å ikke kalle inn en jobbsøker med et utenlandsk klingende navn, eller å gi jenter og gutter ulike forventninger på skolen.

I Norge er det flere regler som setter grenser. Straffeloven § 185, ofte kalt «rasismeparagrafen», gjør det straffbart å true eller fremme hat på grunn av hudfarge, etnisk opprinnelse, religion eller livssyn. Likestillings- og diskrimineringsloven retter seg mot handlingens innhold og resultat – du trenger altså ikke ha hatt en bevisst intensjon om å diskriminere for at det regnes som diskriminering. Ubevisste stereotypier knyttet til kjønn, alder, religion eller funksjonsevne kan for eksempel spille inn ved ansettelser og lønnsfastsettelse.

Fra 1. januar 2020 har offentlige myndigheter i Norge en aktivitets- og redegjørelsesplikt etter likestillings- og diskrimineringsloven § 24. Det innebærer en eksplisitt plikt til å motarbeide stereotypisering i egen virksomhet, med årlig redegjørelse. Skolen din og NAV må altså stille seg spørsmålet om stereotypier påvirker tjenestene de gir. Vernet mot stereotypisering er også forankret i flere av FNs konvensjoner, blant annet kvinnediskrimineringskonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen.

Les mer om grensene i diskriminering: former og hva loven sier og om den mest alvorlige formen i rasisme: hva det er, former og hvordan det motvirkes.

Hvordan kan fordommer reduseres?

Forskere tror fordommer kan reduseres gjennom kontakt mellom grupper – men ikke hvilken som helst kontakt. Den må være likeverdig og meningsfull, og den må vare over lengre tid. En enkelt klassetur eller en kort workshop kan faktisk forsterke fordommen hvis møtet er overfladisk, fordi man da bare ser det som passer med forestillingen fra før.

Derfor fungerer ofte det daglige best: å jobbe, trene, gå på skole eller bo sammen med mennesker du ellers ikke ville blitt kjent med. Et kulturmøte – når to ulike kulturer møtes – kan både utfordre og forsterke fordommer, avhengig av hvordan møtet skjer. Les mer i det flerkulturelle samfunnet: mangfold, muligheter og konflikter.

Du kan også jobbe med deg selv. Neste gang du tenker «sånne folk er alltid …», stopp og spør: Kjenner jeg faktisk noen som bryter mønsteret? Hvor har jeg forestillingen fra? Å stille slike spørsmål er nøyaktig det som skiller en stereotypi som kan endres, fra en fordom som står fast.