Kulturrelativisme: forklaring, eksempler og kritikk

Metodisk og moralsk kulturrelativisme: to forskjellige ting

Når forskere snakker om kulturrelativisme, tenker de først på en metode. Metodisk kulturrelativisme vil si at du prøver å forstå en annen kulturs skikker ut fra kulturens egne premisser – ikke ut fra hva som er vanlig i Norge. En forsker som skal studere en annen kultur, bør bruke denne tilnærmingen for å unngå å dømme det hun ser, etter egen målestokk.

Moralsk kulturrelativisme er noe annet: at du ikke tar etisk stilling til andres kulturelle praksiser i det hele tatt. Denne varianten er langt mer omstridt. Du kan forstå hvorfor en praksis finnes, uten å mene at den er riktig.

Hvorfor begrepet oppsto

Mot slutten av 1800-tallet var det vanlig å tenke at samfunn utviklet seg gjennom faste trinn, med «siviliserte» europeiske kulturer på toppen. Denne evolusjonismen ble brukt til å rettferdiggjøre kolonialisme og nedvurdering av andre folk.

Kulturrelativismen vokste frem som en reaksjon på dette. Antropologen Franz Boas la vekt på å forstå en kultur på dens egne premisser, og regnes som sentral i utviklingen av perspektivet. Etter Bronisław Malinowskis feltarbeid i Melanesia (1914–1917) ble langvarig feltarbeid metoden for å forstå fremmede kulturer på deres egne premisser – «de innfødtes synsvinkel».

Kulturrelativisme og universalisme

Universalisme er det motsatte synet: at det finnes felles verdier og normer som gjelder alle kulturer. Menneskerettighetene, slik de er formulert i FNs verdenserklæring, er det vanligste eksempelet på en slik felles målestokk.

Med en kulturrelativistisk tilnærming finnes det derimot ingen objektiv standard for å vurdere en kultur, fordi hver kultur har sine egne verdisystemer. Spørsmålet blir da: Kan vi i det hele tatt si at noe er galt, hvis det er akseptert i kulturen det skjer i?

Hva er kritikken mot kulturrelativisme?

Kritikerne hevder at kulturrelativisme utelukker muligheten for kritikk på tvers av kulturer. I ytterste konsekvens kunne alle kulturelle og religiøse skikker forsvares, så lenge de er meningsfylte for dem som utøver dem.

Absolutt kulturrelativisme kan også føre til moralsk handlingslammelse: Hvis ingen praksis kan dømmes etter en felles standard, blir det umulig å skille mellom moralsk rett og galt. En reservasjonsløs kulturrelativistisk holdning kan til og med innebære at man aksepterer intoleranse og rasisme – det som mange kulturrelativister opprinnelig tok avstand fra.

En annen innvending er at kulturrelativisme kan fungere undertrykkende. Hvis normene for hva som kan kritiseres defineres av kulturen selv, får enkeltindivider per definisjon ikke kritisert etablerte praksiser i egen kultur. De som utsettes for kontroll, kan selv mene noe helt annet enn de som kontrollerer – da hjelper det ikke å si at «kulturen» har bestemt det.

Hvordan bruke perspektivet i norske debatter

I Norge brukes ordet «kulturrelativisme» ofte negativt i offentlig debatt, særlig i innvandrings- og integreringsdebatter. Da beskriver det en holdning der man unnlater å kritisere praksiser i minoritetsmiljøer, fordi man ikke vil dømme etter norsk målestokk.

Et eksempel er debatten om negativ sosial kontroll – press eller trusler for å styre individers atferd i tråd med gruppens normer. Kulturrelativisme som holdning har fått skylden for at slike krenkelser blir akseptert fordi de ses på som «kulturell praksis». Tilsvarende spenner debatten om rituell omskjæring mellom ønsket om å forstå praksisen og ønsket om å vurdere den ut fra barnets rettigheter.

Mange anbefaler derfor en «gylden middelvei»: å forstå en kulturs utsagn og handlinger, men samtidig ikke akseptere det som bryter med sentrale verdier og normer – med FNs verdenserklæring som mulig felles målestokk.

Vil du lese mer om motsetningen til kulturrelativisme, kan du se siden om etnosentrisme – å bruke egen kultur som målestokk. Perspektivet henger også tett sammen med hva kultur egentlig er og med sosialantropologien, faget som studerer kultur på nært hold. I norske debatter treffer du ofte begrepet sammen med det flerkulturelle samfunnet og diskriminering, og i drøftinger av menneskerettighetene som felles standard.