Etnosentrisme: hva det er, med eksempler

Hvordan viser etnosentrisme seg i hverdagen?

Alle vokser opp med et sett med normer og verdier som føles selvfølgelige. Spørsmålet er hva som skjer når du møter mennesker med andre skikker. Etnosentrisme innebærer å vurdere andres samfunn, kultur, verdier eller praksis ut fra de kulturelle forståelsesrammene i ens eget samfunn. Egen gruppe settes i sentrum som målestokk, slik at andre samfunn fremstår som ufullstendige og mindreverdige.

Det trenger ikke være bevisst. Tenk på reaksjonen når noen synes at matvaner, klær eller høytidsfeiring i andre kulturer er «rare» eller «gale» – bare fordi de skiller seg fra norske skikker. Da tolker du andre ut fra din egen livsverden, uten å være klar over det. Slik tenkning kan også gi misforståelser på skolen eller i arbeidslivet, når elever eller ansatte med annen kulturell bakgrunn antas å mene noe annet enn de faktisk gjør.

Etnosentrisme eller rasisme – hva er forskjellen?

De to begrepene ligner hverandre, men bygger på ulike idéer. Rasisme hviler på troen om at biologi er et grunnleggende skille mellom mennesker – at noen grupper er født mindreverdige. Etnosentrisme handler derimot om troen på at egen kultur er overlegen andres. Begge holdningene kan likevel ende i det samme: diskriminering av mennesker med en annen bakgrunn.

I Norge er etnisk diskriminering forbudt. Likestillings- og diskrimineringsloven gir et generelt forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, som omfatter nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Straffeloven § 185 forbyr hatefulle og diskriminerende ytringer, og § 186 forbyr diskriminering i servicevirksomhet. Norge ratifiserte også FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) i 1970, og konvensjonen ble gjort til del av norsk rett i 2005. Reglene er forklart nærmere i diskriminering og hva loven sier.

Etnosentrisme i norsk historie: fornorskingspolitikken

Det tydeligste norske eksempelet er fornorskingspolitikken overfor samer og kvener. Samisk språk og kultur ble sett på som mindreverdig i forhold til norsk kultur, og myndighetene arbeidet aktivt for at samer og kvener skulle oppgi sitt språk og sine tradisjoner. Bakgrunnen og virkemidlene står i fornorskingspolitikken mot samer og kvener.

Etnosentriske holdninger fantes også i forskningen. Norske myndigheter var involvert i fysisk antropologisk forskning på samer, kvener og skogfinner – forskning der mennesker ble målt og kategorisert ut fra forestillinger om «rase». Denne forskningen er undersøkt i en ekstern utredning tilknyttet Sannhets- og forsoningskommisjonen, med vekt på norske myndigheters rolle. Arbeidet til kommisjonen handler nettopp om å se denne historien i øynene.

Kolonitiden: etnosentrisme i stor skala

Et historisk eksempel fra verden utenfor Norge er kolonitiden. Europeiske makter mente de brakte sivilisasjon til koloniene, og at deres egen kultur sto høyere enn andres. Britiske kolonister erklærte Australia for «terra nullius» – ingenmannsland – til tross for at området var bebodd av aboriginere. Egen kultur ble brukt som målestokk, og andres samfunn ble ikke en gang anerkjent som virkelige samfunn.

Motstykket: kulturrelativisme

Etnosentrisme omtales ofte som motstykket til kulturrelativisme. Kulturrelativisme går ut på at kulturer ikke kan rangeres, men må forstås ut fra sine egne premisser. Antropologer som Franz Boas, Bronislaw Malinowski og den norske Fredrik Barth har understreket at man må overvinne etnosentrisme for å forstå fremmede samfunn og kulturer. Begrepet er forklart nærmere i kulturrelativisme, med eksempler og kritikk.

Men kulturrelativisme har også en grense. I ytterste form kan den brukes til å unnskylde krenkelser av menneskerettigheter, for eksempel negativ sosial kontroll. Slike praksiser bør derfor også ses i et maktperspektiv: Å si «det er kulturen deres» kan i praksis beskytte dem som utøver makt over andre. En god drøfting veier altså både farene ved etnosentrisme og grensene for kulturrelativisme.

Hvorfor begrepet er nyttig å kunne

Etnosentrisme forklarer hvorfor fordommer og stereotypier oppstår: Når egen livsverden brukes som mål på det normale, blir alt annet «avvikende». Slik tenkning finnes i alle kulturer og grupper, ikke bare i vestlige land. Kjenner du igjen mekanismen, blir det lettere å se den hos deg selv – og i debatter om det flerkulturelle samfunnet, integrering og samene som urfolk.