Skogfinner: historien om finnskogen

Hvorfor heter de skogfinner?

Navnet forteller to ting: folket var finskspråklige, og de bosatte seg i skog. De utvandret fra slutten av 1500-tallet fra landskapet Savolaks (og deler av Karelen) i dagens Finland, først til Värmland i Sverige. Der inviterte hertug Karl – senere kong Karl IX av Sverige – finske bønder til å bosette seg, fordi han ville øke skatteinntektene i området.

Mye av det som i dag er Finland, hørte den gangen til Sverige. De fleste skogfinnene som senere kom til Norge, var som oftest født i Sverige av finske foreldre. I eldre norske kilder ble ordet «finne» brukt om alle finskspråklige, ikke om folk fra staten Finland slik vi bruker ordet i dag.

Hvorfor flyttet de til Norge?

Skogfinnene levde av svedjebruk, også kalt bråtebruk. Metoden gikk ut på å hugge ned granskog, la den tørke, brenne den og så rug i askelaget. Svedjebruket ga store avlinger, men bare én eller noen få avlinger per område. Deretter måtte finnene finne ny skog – og da trengte de store arealer.

I Sverige vokste bergverksindustrien, som trengte samme tømmer som skogfinnene brente. Konflikten endte med forbud mot svedjebruk på mark man ikke selv eide. Fra 1630-tallet flyttet derfor skogfinnene over grensen til Norge, der det fantes rikelig med ubebodd skog. De første kom tidlig på 1600-tallet, og skriftlige kilder om finsk bosetning på Finnskogene finnes fra 1640-tallet. Ved finnemanntallet i 1686 ble det registrert over 1200 finner på Østlandet.

Hvor ligger Finnskogen?

Finnskogen strekker seg langs riksgrensen mot Sverige, fra Trysil i nord til de sentrale delene av Østfold i sør. Dette var det største sammenhengende skogfinske bosetningsområdet. Kjernen ligger i dagens Innlandet, mellom Eidskog og Trysil, med kommuner som Grue, Åsnes, Kongsvinger og Våler.

Skogfinsk bosetning fantes også andre steder. På slutten av 1700-tallet flyttet skogfinner fra Trysil til Verdal i Nord-Trøndelag, så den skogfinske arven finnes også utenfor Østlandet.

Hvordan levde skogfinnene?

Svedjebruket preget hele livsformen, også husene. Skogfinnene hadde en egen byggeskikk med røykstuer – bolighus uten pipe, der røyken fra ilden gikk ut gjennom taket og huset hadde isolerende innertak. I tillegg bygde de røykovnsbadstue og rie, et tørkehus for rug. Alle ble oppvarmet med røykovner. Svedjebruket ble gradvis avløst av nyere jordbruksmetoder utover 1700- og 1800-tallet.

Myndighetene så på bråtebrenning som et sløseri med skog. Myndighetene innførte forbud mot svedjebruk på mark man ikke selv eide, og bråtebrenning kunne straffes hardt, som ledd i beskyttelsen av tømmeret. Finnemanntallet fra 1686 registrerte ikke bare navnene, men også om finnene hadde skadet skogen.

Hva skjedde med det skogfinske språket?

Skogfinnene snakket opprinnelig en finsk dialekt fra Savolaks. Fordi de levde avsides, ble språket bevart i en gammel form lenge etter at det hadde utviklet seg i Finland. Men fra 1800-tallet og utover førte fornorskingspolitikken til at skogfinnene ble presset til å oppgi både språk og levesett. Barna måtte snakke norsk på skolen.

Språket døde ut på Finnskogen i løpet av 1900-tallet, og var enkelte steder i bruk helt til midten av 1900-tallet. Men det lever videre i hundrevis av stedsnavn som Mostalamb og Hokkavika, i slektsnavn, i runesanger og i musikk. Musikeren Sinikka Langeland har for eksempel formidlet gammel finsk runesang til et bredt publikum.

Hvilken status har skogfinnene i dag?

I 1998 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon fra 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Dermed ble skogfinnene anerkjent som nasjonal minoritet, sammen med jøder, kvener/norskfinner, rom og romanifolket/tatere. En nasjonal minoritet er en folkegruppe med århundrelang tilknytning til landet – skogfinnene har vært i Norge i over 350 år.

Det finnes ingen offisielle tall på hvor mange som regner seg som skogfinner i dag. Kulturen holdes likevel levende: Finnskogdagene arrangeres hver sommer på Svullrya i Grue, der Finnskogen humoristisk proklameres som «selvstendig» republikk. Norsk Skogfinsk Museum ligger også i Svulrya og har anlegg på Kirkenær, i Åsnes og på Varaldskogen. Skogfinnenes dag markeres 21. juni, og det finnes en egen finnskogbunad. Interesseorganisasjonen Skogfinske Interesser i Norge arbeider for skogfinnenes interesser.

Skogfinner, kvener og samer – hva er forskjellen?

Det er lett å blande sammen minoritetene med finsk bakgrunn. Tabellen viser hovedforskjellene:

Skillene mellom kvenene og skogfinnene handler om når og hvor innvandringen skjedde. Skillet mellom samene og skogfinnene er av en annen type: Samene er urfolk, mens skogfinnene er nasjonal minoritet. Det gir ulike rettslige rammer – samene har for eksempel et eget folkevalgt organ, Sametinget. Sammenligner du gruppene, ser du bedre hva som kjennetegner nasjonale minoriteter i Norge.

Hvorfor betyr skogfinnene noe i dag?

Skogfinnhistorien viser hvordan staten har møtt minoriteter over tid – fra dødsstraff for bråtebrenning på 1600-tallet, via fornorsking på 1800- og 1900-tallet, til anerkjennelse og vern av kulturen i dag. Historien er derfor nyttig når du skal drøfte diskriminering, integrering og hvordan et flerkulturelt samfunn skal romme ulike kulturer.

I læreplanverket LK20 står det eksplisitt at elevene skal ha kompetanse om de nasjonale minoritetene, inkludert skogfinnene. Så dette er stoff du kan møte både på prøver og eksamen i samfunnsfag.