Nasjonale minoriteter i Norge: de fem gruppene

Norge beskrives ofte som et land med liten kulturell variasjon, men det har alltid bodd folk her med andre språk og tradisjoner enn flertallet. De fem nasjonale minoritetene har vært her i århundrer, og flere av dem har betalt en høy pris for å være annerledes: de har blitt forsøkt fornorsket, overvåket og i verste fall drept.

Begrepet «nasjonal minoritet» henger sammen med folkeretten. Etter den kalde krigens slutt ble minoritetsvern et felles europeisk prosjekt, og Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter 17. mars 1999. Konvensjonen trådte i kraft for Norges del 1. juli samme år. Norge har også ratifisert Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, som blant annet beskytter kvensk.

Hvorfor er ikke samene en nasjonal minoritet?

Samene oppfyller faktisk kriteriene for å være nasjonal minoritet. Men de har valgt en annen status: urfolk. Som urfolk får samene et sterkere vern gjennom ILO-konvensjon nr. 169, og de har sitt eget folkevalgte organ, Sametinget. Sametinget har derfor valgt ikke å gjøre krav på status som nasjonal minoritet, fordi urfolksstatusen gir mer.

Forskjellen er viktig å forstå: Urfolk er en folkegruppe som bodde i et område før dagens majoritetsbefolkning, mens en nasjonal minoritet er en gruppe med lang, men ikke nødvendigvis eldst, tilknytning til landet. Bakgrunnen for urfolksstatusen står nærmere på siden om samene som urfolk.

De fem gruppene – hvem er de?

Gruppene er svært ulike hverandre i størrelse, historie og kultur. Tabellen under gir deg oversikten. Tallene er overslag fra Stortinget, og folketall per 2026 finnes ikke – gruppene fører ikke medlemsregister, og mange velger selv om de identifiserer seg med gruppen.

Jøder

Jødene i Norge har vært utsatt for den verste katastrofen en minoritet kan rammes av: Holocaust. Under andre verdenskrig ble om lag 40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge drept av nazistene. Etter krigen har Stortinget gitt både individuell og kollektiv oppreisning til jødene som gruppe.

Kvener/norskfinner

Kvenene kom fra Finland og Nord-Sverige til Nord-Norge på 1700- og 1800-tallet, og kvensk er i dag anerkjent som et eget språk i Norge. Troms og Finnmark har tradisjonelt hatt størst kvensk og norskfinsk befolkning. Som barn av fornorskingspolitikken mistet mange kvenske barn muligheten til å lære sitt eget språk i skolen – noe Stortinget senere har gitt erstatning for. Mer om denne historien står på siden om kvener og kvensk kultur.

Skogfinner

Skogfinnene er etterkommere av finske innvandrere som kom til Norge fra tidlig på 1600-tallet og bosatte seg i skogsområder på Østlandet, hovedsakelig langs svenskegrensen. Kjernen i området er Finnskogen, som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Solør i Norge og Värmland i Sverige. I dag formidler Norsk Skogfinsk Museum denne historien. Historien fortelles nærmere på siden om skogfinnene og Finnskogen.

Rom

Den opprinnelige gruppen av rom i Norge er liten – anslått til mellom 300 og 400 personer, organisert i storfamilier. Rom ble historisk kalt «sigøynere», et ord mange i gruppen selv opplever som belastende. Rom har vært utsatt for overvåking og kontroll fra norske myndigheter, og Stortinget har gitt oppreisning til gruppen for denne uretten.

Romanifolket/tatere

Romanifolket, også kalt tatere eller «de reisende», er en norsk gruppe med tradisjonelt nomadisk levevis. Antallet er usikkert, men dreier seg om noen tusen personer. Staten overvåket gruppen i store deler av 1900-tallet, og barn ble i en del tilfeller tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner. Også denne gruppen har fått oppreisning fra Stortinget.

Hvilke rettigheter og vern har minoritetene?

Grunnlaget i folkeretten er artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Den sier at minoriteter ikke skal nektes retten til å dyrke sin kultur, utøve sin religion eller bruke sitt språk. Rammekonvensjonen fra Europarådet bygger videre på dette og forplikter Norge til å beskytte de fem gruppene.

I Norge samordner Kommunal- og distriktsdepartementet regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter, mens Kulturdepartementet har ansvar for kultur- og språkpolitikken på området. I tillegg kommer forbudet mot diskriminering i likestillings- og diskrimineringsloven, som gjelder for alle, uansett gruppetilhørighet.

Hvordan har staten tatt oppgjør med uretten?

Stortinget har vedtatt flere erstatnings- og rettferdsvederlagsordninger. Det er gitt individuell og kollektiv oppreisning til jøder etter Holocaust, oppreisning til romanifolk/tatere og rom, og individuell erstatning til samer og kvener som mistet skolegang under andre verdenskrig. Rettferdsvederlag er Stortingets egen kompensasjonsordning for personer som kom særlig uheldig ut i møte med det offentlige.

Regjeringen står også bak unnskyldningene som er gitt for uretten begått mot gruppene. Stortingsmeldingen Meld. St. 12 (2020–2021) handler om politikken overfor de nasjonale minoritetene, og der legges det til grunn at staten har et ansvar for å rette opp tidligere feil. Bakgrunnen for dette oppgjøret finner du på siden om fornorskingspolitikken.

Fordommer fortsatt i dag

Historisk urett er ikke bare fortid. Holdningsundersøkelser, blant annet Fafo-undersøkelsen «Holdninger til diskriminering av samer og nasjonale minoriteter» (2020), viser at behovet for sosial distanse er størst mot rom og tatere. Behovet for sosial distanse er større mot disse gruppene enn mot samer, jøder, kvener og skogfinner. Dette er et godt eksempel på hvordan fordommer kan leve videre lenge etter at den offisielle politikken har endret seg, og det er en av grunnene til at temaet fortsatt er pensum i skolen.