Medienes rolle: den fjerde statsmakt

Hvorfor kalles pressen en «statsmakt»?

Navnet spiller på maktfordelingsprinsippet, som deler den formelle statsmakten i tre: Stortinget lager lovene, regjeringen iverksetter dem, og domstolene dømmer etter dem. Slik de tre statsmaktene henger sammen, er forklart i artikkelen om de tre statsmaktene.

Pressen står utenfor denne inndelingen. Ingen har valgt avisene, og de kan ikke vedta lover eller felle noen. Likevel har de reell makt: De bestemmer hvilke saker du får høre om, og de kan sette politikere under press. Derfor kalles de ofte «den fjerde statsmakt» – en makt som virker gjennom offentlighet og debatt, ikke gjennom formelle vedtak.

Vaktbikkje, portvakt og dagsordensetter

Medienes makt viser seg på tre måter:

• Vaktbikkje: Mediene graver i det makthaverne helst vil holde skjult – korrupsjon, maktmisbruk og ulovligheter. Dette er kjernen i den fjerde statsmakt-rollen.
• Portvakt: Redaksjonene velger hvem og hva som slipper frem i offentligheten. En statsminister som avisene ikke skriver om, når ikke frem til velgerne.
• Dagsordensetter: Gjennom utvalg og vinkling påvirker mediene hva befolkningen og politikerne snakker om. En sak som står først på forsiden, preger ofte den politiske debatten.

Mediene er altså ikke bare nøytrale formidlere. De har selv makt gjennom det de velger bort, og det de velger å løfte frem. Samtidig fungerer de som en toveis kanal: De folkevalgte når ut til folket gjennom pressen, og folket kan svare igjen i kommentarfelt, debattinnlegg og leserbrev.

Hvordan er pressefriheten sikret i Norge?

Grunnlaget er Grunnloven § 100, som slår fast ytringsfriheten – som historisk omfattet trykkefriheten. Det betyr at aviser og nettaviser kan publisere uten statlig sensur på forhånd, og at de fritt kan kritisere myndighetene. En norsk avis kan skrive en hard lederartikkel mot regjeringen uten at staten kan stoppe den. Hvor grensene for ytringsfriheten går, står i artikkelen om Grunnloven § 100 og grensene for ytringsfriheten.

Pressefriheten er ikke ubegrenset. Ærekrenkelse, hatefulle ytringer og spredning av pornografi er rammet av straffeloven. Du kan altså ikke skrive hva som helst om hvem som helst – men myndighetene kan aldri sensurere samfunnskritikk på forhånd.

Redaksjonell uavhengighet: loven som beskytter redaktøren

Et presset punkt for pressefriheten er forholdet mellom eier og redaktør. Hva om en medieeier vil stoppe en kritisk sak om sitt eget selskap? Dette er regulert i medieansvarsloven, vedtatt i mai 2020 og satt i kraft 1. juli 2020. Loven slår fast at utgiver, eier eller selskapsledelse verken kan instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål. De kan heller ikke kreve å se stoffet før det publiseres.

Disse reglene kan ikke fravikes ved avtale til ugunst for redaktøren. En grunn til å lovfeste dette i 2009 (gjennom en egen lov som i 2020 ble en del av medieansvarsloven), var frykten for at utenlandske eiere uten tradisjon for redaksjonell frihet skulle kjøpe norske medier.

Redaktørplakaten og pressens egen domstol

Redaktørplakaten er Norsk Redaktørforenings regelverk med fire hovedfunksjoner: frihet fra eierinngrep, fullmakt til meningsfrihet, fullmakt til å styre, og redaktørens hele og fulle personlige ansvar. Redaktøren kan altså ikke skjule seg bak eieren – ansvaret er personlig.

Pressen dømmer også seg selv. Vær varsom-plakaten er pressens etiske regelverk for god presseskikk, og Pressens faglige utvalg (PFU) behandler klager fra lesere som mener pressen har brutt plakaten. PFU fungerer som en uformell «domstol» for pressetikk. Flere ganger har noen foreslått et statlig medieombud, men det har aldri vært flertall for det – fordi det ville innebære statlig innblanding i pressens arbeid.

Stat, penger og armlengdes avstand

Staten og mediene er nødt til å forholde seg til hverandre, men på en armlengdes avstand. Noen eksempler:

At staten gir mediestøtte, betyr ikke at staten styrer mediene. Poenget er det motsatte: Støtten skal gjøre redaksjonene mindre avhengige av eiere og annonsepenger, og tilsynsorganene er lovfestet som uavhengige.

Hvorfor den fjerde statsmakten betyr noe for demokratiet

I et demokrati skal makthaverne kontrollere hverandre: Stortinget kontrollerer regjeringen, domstolene prøver lovene mot Grunnloven, og velgerne kontrollerer alle ved valg. Men velgerne kan bare kontrollere det de kjenner til. Der trenger vi pressen.

Uten frie medier ville maktmisbruk lett bli skjult. Uten avsløringer ville valgene handle om det makthaverne selv velger å fortelle. Vaktbikkje-rollen forutsetter altså pressefrihet, og pressefriheten forutsetter redaksjonell uavhengighet. Det er denne kjeden som gjør pressen til en reell motvekt – selv om den aldri har stått på valgliste.

Samtidig er det verdt å drøfte om mediene fortsatt klarer rollen. Flere konkurrerer om oppmerksomheten din, og avisene har færre journalister enn før. Jo svakere pressen blir, desto svakere blir kontrollen med de tre formelle statsmaktene – et poeng som ofte dukker opp til eksamen.