Stortingsvalg: slik fungerer valgordningen

Når holdes stortingsvalget, og hvor mange velges?

Stortingsvalget holdes hvert fjerde år i september. Siste valg var 8. september 2025. Du stemmer på partilister i kommunen din, og resultatet avgjør sammensetningen av de 169 representantene på Stortinget. Reglene for hvem som har stemmerett, står i artikkelen om stemmerett i Norge.

Norge har et forholdstallsvalg, også kalt proporsjonal representasjon. Det betyr at partiene får representanter omtrent i forhold til oppslutningen blant velgerne. Et parti med 20 prosent av stemmene skal grovt sett få omtrent 20 prosent av mandatene. Dette skiller seg fra flertallsvalg, som brukes i Storbritannia og USA, der vinneren i hvert valgdistrikt tar alt.

Hva er valgkretser, og hvorfor er det 19 av dem?

Et valgdistrikt (også kalt valgkrets) er området du stemmer i. Norge er delt inn i 19 valgdistrikter, og disse følger de gamle fylkesgrensene fra før regionreformen i 2018. Det betyr at selv om fylkene har blitt slått sammen og delt opp igjen (som Troms og Finnmark), er valgdistriktene uendret – Troms og Finnmark er fortsatt to separate valgdistrikter.

Distriktsmandatene fordeles mellom valgdistriktene etter en beregning der innbyggertall og areal teller: hver innbygger gir 1 poeng, og hver kvadratkilometer gir 1,8 poeng. Derfor får fylker med lite folk og stort areal, som flere valgdistrikter i Nord-Norge, flere mandater enn folketallet alene tilsier. Alle valgdistriktene skal ha minst fire mandater, og dette inkluderer utjevningsmandatet.

Slik fordeles de 150 distriktsmandatene

I hvert valgdistrikt fordeles distriktsmandatene mellom partiene etter Sainte-Laguës metode. Dette er en matematisk metode der partienes stemmetall deles på delingstall, og mandatene går til partiene med de høyeste tallene. Norge bruker en modifisert versjon med 1,4 som første delingstall, noe som gjør det litt vanskeligere for svært små partier å vinne det første mandatet.

Opptellingen skjer valgdistrikt for valgdistrikt. Distriktsvalgstyret i fylkeskommunen har ansvaret for valgoppgjøret i sin valgkrets. Et parti kan altså vinne distriktsmandater i et fylke uten å ha stor oppslutning i resten av landet.

Utjevningsmandatene: hvordan de 19 siste mandatene fordeles

De 19 utjevningsmandatene – ett per valgkrets – ble innført i 1989 for å jevne ut skjevheter mellom partienes stemmeandel og mandatandel. Siden stortingsvalget i 2005 har hvert valgdistrikt hatt ett slikt mandat.

Beregningen gjøres på en spesiell måte: Valgdirektoratet fordeler alle 169 mandatene på nytt, men nå med hele landet som én valgkrets. Partier som ikke oppfyller kravene, holdes utenfor. Til slutt plasseres utjevningsmandatene i de valgdistriktene der partiet var nærmest å vinne et distriktsmandat.

Sperregrensen: hva skjer under 4 prosent?

Sperregrensen på 4 prosent er fastsatt i valgloven. Den gjelder kun kampen om utjevningsmandatene – ikke distriktsmandatene. Et parti som ligger under 4 prosent nasjonalt, kan altså fortsatt vinne distriktsmandater, men det blir holdt utenfor fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Partiet må også være registrert og stille liste i alle valgdistriktene for å være med i utjevningsmandatordningen.

Dette er grunnen til at valgordningen kan gi overraskende resultater. Ved stortingsvalget i 2025 fikk KrF rundt 135 000 stemmer og Venstre rundt 119 000. Forskjellen var bare ca. 16 000 stemmer, men KrF fikk mer enn dobbelt så mange representanter – fordi KrF kom over sperregrensen og Venstre ikke gjorde det. Mer om dette står i artikkelen om sperregrensen på 4 prosent.

Styrker og svakheter ved valgordningen

Den norske valgordningen har to mål som delvis trekker i ulik retning. På den ene siden skal den være proporsjonal: partienes mandatandel skal speile stemmeandelen. På den andre siden skal distriktene ha reell representasjon, slik at folk i hele landet er synlige på Stortinget – ikke bare i de folkerike byene.

Utjevningsmandatene og arealpoengene hjelper distriktene, men kan samtidig gi skjevhet mellom partier: små partier som ligger like under sperregrensen, blir straffet hardt. Partier med 3–3,9 prosent nasjonalt kommer ofte inn med ett eller flere distriktsmandater, men får langt færre representanter enn stemmetallet tilsier.

Hva skjer etter valget?

Når valgoppgjøret er klart, er det mandatfordelingen som avgjør makten på Stortinget. Ingen parti trenger å ha flertallet alene – tvert imot har Norge nesten alltid hatt parlamentarisk styring med regjeringer bygget på forhandlinger mellom partier. Hva representantene faktisk gjør, er forklart i artikkelen om Stortingets oppgaver.

Hvis du lurer på hvordan du selv kan påvirke politikken mellom valgene, finner du oversikten i artikkelen om påvirkningskanaler. Og vil du forstå hvor partiene står politisk, er oversikten over partiene i Norge et godt sted å starte.