Stortinget: oppgaver, representanter og hvordan det jobber

Hvem sitter på Stortinget – og hvordan ble de valgt?

Stortinget har 169 representanter. Ved stortingsvalget 8. september 2025 valgte velgerne representanter fra 19 valgdistrikter, som følger de gamle fylkesgrensene fra før regionreformen. Hvor mange mandater hvert distrikt får, beregnes ut fra folketall kombinert med areal – derfor har Oslo langt flere representanter enn for eksempel Finnmark, men distriktene med få innbyggere får flere mandater per innbygger.

Norge har forholdstallsvalg. Det betyr at partiene får mandater omtrent i forhold til hvor mange stemmer de får. Står du i manntallet og har fylt 18 år innen utgangen av valgåret, kan du stemme. Alle norske statsborgere har denne retten.

Noen kan ikke velges inn: Ansatte i departementene og utenrikstjenesten, samt dommere i Høyesterett, er ikke valgbare som stortingsrepresentanter. Regelen skal hindre at folk samtidig sitter i den utøvende eller dømmende makten og i den lovgivende.

I perioden 2025–2029 er ti politiske partier representert – vil du vite hvem de er, finner du partiene i Norge presentert i oversikten.

Stortingets tre hovedoppgaver

Grunnloven fra 1814 slår fast at Stortinget er Norges lovgivende makt, og Grunnloven § 75 nedfeller oppgavene som nasjonalforsamling. Hovedoppgavene deles vanligvis inn i tre:

1. Lovgivende makt: Stortinget vedtar nye lover og lovendringer – i snitt rundt 100 lovendringer i året.
2. Bevilgende makt: Stortinget bestemmer statens inntekter og utgifter gjennom statsbudsjettet.
3. Kontrollerende makt: Stortinget følger med på at regjeringen gjør jobben den er pålagt.

Dette henger sammen med maktfordelingsprinsippet: Stortinget er den lovgivende makten, regjeringen er den utøvende (skal gjennomføre det Stortinget vedtar), og domstolene er den dømmende. Les mer om den utøvende siden i artikkelen om regjeringen, statsministeren og statsrådene.

Hvordan behandles en sak – fra forslag til votering?

De fleste sakene Stortinget behandler er meldinger og proposisjoner fra regjeringen. En proposisjon er rett og slett et forslag fra regjeringen, for eksempel om en lovendring eller en bevilgning. Men representantene kan også fremme egne representantforslag.

En sak sendes først til en fagkomité. Stortinget har 12 slike komiteer, hver med mellom 11 og 20 representanter. Helse- og omsorgskomiteen behandler for eksempel saker om helsetjenester, mens Finanskomiteen forbereder budsjettet. Alle representanter, bortsett fra presidentskapet – Stortingets president og de fem visepresidentene – er medlem av minst én fagkomité.

Komiteen diskuterer saken og skriver en innstilling med forslag til hva Stortinget bør vedta. Deretter debatteres saken i stortingssalen, før representantene voterer. Flertallet avgjør. Vil du følge veien et lovforslag tar, helt fra idé til vedtak, finnes det en egen artikkel om slik blir en lov til.

Hvordan kontrollerer Stortinget regjeringen?

Kontrollmakten er kanskje den oppgaven man tenker minst på, men den er kjernen i demokratiet. Norge har parlamentarisme, som betyr at regjeringen må ha Stortingets tillit. Les mer i artikkelen om parlamentarismen i Norge.

Kontrollen skjer på flere måter:

• Spørretimen: Representanter stiller spørsmål direkte i salen, og statsrådene må svare.
• Riksrevisjonen: Dette er Stortingets uavhengige kontrollorgan. Det gransker at regjeringen forvalter statsbudsjettet i samsvar med Stortingets vedtak, og leverer en årlig rapport (Dokument nr 1).
• Budsjettoppfølging: Budsjettet er ikke «ferdig» når det er vedtatt i desember. Det justeres underveis, blant annet gjennom revidert nasjonalbudsjett om våren.

Klarer ikke regjeringen å beholde flertallet i Stortinget, kan den bli felt i en mistillitsvotering. Det er dette som gjør at regjeringen i prinsippet står til ansvar for de folkevalgte – og dermed for velgerne. Slik ansvarlighet er en grunnidé i demokrati og hvordan det fungerer.

Hvorfor valgdistriktene betyr så mye

Siden mandattallet per valgdistrikt beregnes ut fra folketall og areal, veier stemmer fra distrikter med få innbyggere litt tyngre enn stemmer fra byene. Tilhengerne mener dette sikrer at hele landet er representert, og ikke bare Oslo-området. Kritikerne mener at noen stemmer dermed teller mer enn andre. Dette er en klassisk drøfting i samfunnsfaget, og du finner valgordningen nærmere forklart i artikkelen om stortingsvalget og valgordningen.