Maktfordelingsprinsippet: lovgivende, utøvende og dømmende makt

Hvorfor er makten delt i tre?

Tenk deg en stat der én person både lager lovene, bestemmer hvordan de skal håndheves, og dømmer dem som bryter dem. Da finnes det ingen som kan si stopp. Nøyaktig dette var utgangspunktet for den franske filosofen Montesquieu. I verket De l’esprit des lois («Lovenes ånd») fra 1748 skrev han at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Løsningen hans var å la makt stanse makt: Hvis flere institusjoner deler på makten, og hver av dem kontrollerer de andre, blir det vanskeligere å bygge opp et enevelde.

Montesquieu var ikke først ute med tanken. Den britiske filosofen John Locke hadde allerede i 1689 diskutert lignende ideer i boken Two Treatises of Government. Men det var Montesquieu som formulerte prinsippet om de tre statsmaktene, og det ble en sentral idé fra opplysningstiden på 1700-tallet. Prinsippet spilte også en viktig rolle da den norske Grunnloven av 1814 ble utarbeidet på Eidsvoll.

Hva gjør de tre statsmaktene?

I Norge er makten delt slik:

Grunnlovens paragraf 49 slår fast at folket utøver den lovgivende makten gjennom Stortinget, og at representantene velges gjennom frie og hemmelige valg. Som norsk borger over 18 år stemmer du ved stortingsvalg hvert fjerde år, og det er slik folkesuvereniteten – at all makt utgår fra folket – blir til virkelighet.

Kontroll er selve poenget

Mange tror at maktfordeling betyr at statsmaktene skal holde seg helt unna hverandre. Det er motsatt: De skal blande seg i hverandres arbeid, men bare for å kontrollere. Stortinget kontrollerer regjeringens arbeid gjennom spørretimer, kontrollutvalg og budsjettvedtak. Domstolene kan prøve om lover og vedtak er i strid med Grunnloven. Slik balanserer de tre maktene hverandre.

Et spesielt kontrollmiddel er riksretten – en egen domstol som dømmer i saker Stortinget anlegger mot medlemmer av statsrådet, Høyesterett eller Stortinget selv, når de har brutt sine konstitusjonelle plikter. Riksretten ble sist brukt i 1883–84, da regjeringen Selmer ble dømt for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Den dommen ga parlamentarismen sitt første gjennombrudd i Norge, og er et konkret eksempel på at Stortinget brukte maktmidler mot den utøvende makten.

Slik skiller Norge seg fra USA

I presidentsystemer som USA er makten mer nøye fordelt mellom institusjonene: Kongressen lager lovene, presidenten utøver dem, og domstolene dømmer – og presidenten velges uavhengig av kongressen. Mer om hvordan dette fungerer i praksis, finner du i USAs politiske system.

I parlamentariske systemer som Norge og Tyskland er maktfordelingsprinsippet moderert: Parlamentet bestemmer regjeringens sammensetning, slik at den utøvende makten ikke er helt uavhengig av den lovgivende. Hvis et flertall i Stortinget ikke lenger har tillit til regjeringen, må den gå av.

Parlamentarismen ble praktisert i Norge fra 1890-årene, men ble først skrevet inn i Grunnloven 20. februar 2007. Etter innføringen er regjeringen i økende grad blitt avhengig av Stortinget, og maktbalansen mellom de to er en annen i dag enn den var i 1814.

Maktfordeling utover de tre

Ikke all maktspredning i Norge står i Grunnloven. Påtalemyndigheten – politiet og statsadvokatene som avgjør om noen skal straffeforfølges – er organisatorisk underlagt Justisdepartementet, men skal treffe avgjørelsene sine faglig uavhengig og uten politisk styring. Det er også en maktfordeling mellom staten og kommunen din, som styrer lokale saker som skole og barnehage. Og i tillegg til de tre statsmaktene snakker mange om mediene som den fjerde statsmakt, fordi pressen avslører maktmisbruk og holder de andre maktene i sjakk.

Et siste poeng: Maktfordeling er ingen trylleformel som automatisk hindrer maktmisbruk. Prinsippet gir ingen fasit for detaljene, og maktbalansen må tilpasses og vedlikeholdes – blant annet fordi den norske varianten har endret seg mye siden 1814. Sammenhengen mellom maktfordeling og rettsstaten er derfor tett: En rettsstat forutsetter at domstolene kan dømme uavhengig av den politiske makten.