Grunnloven: Norges grunnlov fra 1814 forklart

Hvorfor fikk Norge en grunnlov i 1814?

I 1814 sto Norge i en spesiell situasjon. Landet hadde vært i union med Danmark i rundt 400 år, og etter Napoleonskrigene måtte Danmark avstå Norge til Sverige. I stedet for å la seg overføre som en vare, valgte nordmennene å danne sin egen stat.

Prinsregent Christian Frederik innkalte 112 folkevalgte til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen åpnet 11. april 1814, vedtok Grunnloven 16. mai, og daterte og underskrev den 17. mai. Denne datoen er årsaken til at vi feirer 17. mai som nasjonaldag – med barnetog, grunnlovsfest og alt det andre du kjenner fra grunnlovsdagen.

Unionen med Sverige ble det likevel, men Grunnloven overlevde. Den var dokumentet som etablerte Norge som selvstendig stat, og den har vært bærebjelken i norsk politikk siden. Originaldokumentet oppbevares i dag i Stortingsarkivet.

Hvilke tre prinsipper bygger Grunnloven på?

Grunnloven hviler på tre prinsipper som du bør kunne på prøver og eksamen:

• Folkesuverenitet: Makten i landet utgår fra folket, ikke fra kongen eller en elite. I praksis utøver folket makten gjennom valg til Stortinget.
• Maktfordeling: Statsmakten er delt mellom tre uavhengige organer, slik at ingen får all makt.
• Borgerrettigheter: Grunnloven setter grenser for hva staten kan gjøre mot den enkelte, som ytringsfrihet og trykkefrihet.

Grunnloven § 1 fastslår at Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike med innskrenket og arvelig monarkisk regjeringsform. Paragrafen ble endret i 2014, og sier nå også at verdigrunnlaget skal være den kristne og humanistiske arven, og at Grunnloven skal trygge demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Slik deler Grunnloven makten i tre

Maktfordelingen er kanskje det viktigste du lærer om Grunnloven. Tanken er at makten skal splittes opp, slik at ingen statsmakt blir for sterk. Prinsippet er forklart nærmere i artikkelen om lovgivende, utøvende og dømmende makt.

I praksis betyr dette at Stortinget bestemmer reglene, regjeringen sørger for at reglene blir fulgt, og domstolene avgjør om lovene er brukt riktig. Kongen har formelt en rolle i den utøvende makten, men den reelle makten ligger hos regjeringen – mer om det i artikkelen om kongens rolle i et konstitusjonelt monarki.

Prøvingsretten: domstolenes kontrollmakt

Grunnloven § 89 gir domstolene prøvingsretten. Det betyr at domstolene i enkeltsaker kan kontrollere om lover og forvaltningsvedtak er i samsvar med Grunnloven. Finner domstolen at Stortinget har vedtatt noe ulovlig, kan vedtaket settes til side.

Dette er en viktig brikke i rettsstaten: Ingen, heller ikke flertallet i Stortinget, står over Grunnloven. Prøvingsretten er også et eksempel på at de tre statsmaktene kontrollerer hverandre – et prinsipp som kalles «checks and balances» i mange land.

Hvilke rettigheter står i Grunnloven?

Allerede i 1814 inneholdt Grunnloven borgerrettigheter, som ytringsfrihet og trykkefrihet. Menneskerettighetene kommer altså ikke bare fra FN og internasjonale konvensjoner – de står direkte i norsk rett.

Ved 200-årsjubileet i 2014 foretok Stortinget en stor revisjon av menneskerettskatalogen. Flere nye rettigheter kom inn, blant annet:

• Retten til liv og forbud mot tortur (§ 93)
• Rettferdig rettergang (§ 95)
• Forbud mot usaklig forskjellsbehandling (§ 98)
• Vern av privatlivet (§ 102)
• Barns rettigheter (§ 104)
• Retten til utdanning (§ 109)

Ytringsfriheten står i Grunnloven § 100 og er en av de mest omdiskuterte bestemmelsene – du finner en egen artikkel om ytringsfriheten og dens grenser.

Demokrati i 1814 – og i dag

Noe kan overraske deg: Grunnloven av 1814 var demokratisk for sin tid, men langt fra i dagens betydning. Stemmeretten var begrenset til menn over 25 år som oppfylte krav til eiendom eller embedsstilling. Kvinner, leieboere og de fleste vanlige arbeidere hadde ingen stemmerett i det hele tatt.

Fra slutten av 1800-tallet ble stemmeretten gradvis utvidet. Kvinner fikk stemmerett i 1913, og aldersgrensen ble senket til 18 år i 1978. Slik har Grunnloven utviklet seg i takt med folkets syn på samfunnet – den er ikke et ferdig museumstykke, men en levende lov. Historien om kvinnenes kamp for stemmerett er en viktig del av denne utviklingen.

Slik endres Grunnloven (§ 121)

En grunnlovsendring er mye tyngre å få gjennom enn en vanlig lov. Vanlige lover vedtas med vanlig flertall i Stortinget, og minst halvparten av representantene må være til stede. Grunnlovsendringer krever mer:

1. Forslaget må fremmes av stortingsrepresentanter – vanligvis enkeltrepresentanter eller grupper av dem. Det er sjelden at regjeringen foreslår grunnlovsendringer.
2. Forslaget fremmes i én stortingsperiode, men kan først vedtas av neste valgte Storting. Det kan ikke fremmes eller vedtas i siste stortingssesjon før et valg.
3. Vedtak krever to tredjedels flertall, og minst to tredjedeler av representantene må være til stede.

Regelen om behandling i to Storting etter et valg imellom fungerer som et «dobbelt valg»: Velgerne får si sin mening på valget, før den nye forsamlingen kan vedta endringen. Slik skal ikke et tilfeldig flertall kunne endre Grunnloven på egen hånd.

I tillegg setter § 121 en absolutt grense: En grunnlovsendring kan aldri motsi Grunnlovens prinsipper eller forandre dens ånd. Endringer kan bare gjelde modifikasjoner av enkelte bestemmelser. Merk at Grunnloven ikke sier konkret hvilke prinsipper dette gjelder – rekkevidden av forbudet er derfor omstridt.

Hvorfor betyr Grunnloven noe for deg?

Grunnloven er ikke bare historie. Den bestemmer rammen for alt det politiske systemet du er en del av: at stemmeretten din teller, at demokratiet skal fungere, og at myndighetene ikke kan gjøre hva de vil med deg.

Men en god grunnlov garanterer ikke et godt demokrati i seg selv. Det finnes land der demokratiske prinsipper står skrevet i grunnloven, uten å bli fulgt i praksis. Statsmaktene må selv respektere Grunnloven og hverandre – og det er folket, gjennom valg og engasjement, som holder dem i sjakk.