Kongens rolle: konstitusjonelt monarki i Norge

Hva betyr «konstitusjonelt»?

Ordet «konstitusjonelt» kommer av «konstitusjon», som betyr grunnlov. Et konstitusjonelt monarki er altså et monarki der Grunnloven av 1814 setter grenser for kongens makt. Kongen er statsoverhode – personen som formelt representerer staten Norge, både innad og overfor andre land – men han står ikke over lovene.

Grunnloven § 1 slår fast at Norges regjeringsform er «innskrenket og arvelig monarkisk». «Arvelig» betyr at tronen går i arv innen kongefamilien. «Innskrenket» betyr at makten er begrenset, og det er akkurat dette ordet som gjør Norge til et konstitusjonelt monarki og ikke et absolutt monarki, der kongen bestemmer alt selv.

Hvem har makten i Norge – kongen eller folket?

Grunnloven av 1814 var banebrytende fordi den delte statsmakten i tre: Kongen og regjeringen fikk den utøvende makten (å gjennomføre lovene), Stortinget fikk den lovgivende makten (å vedta lovene), og uavhengige domstoler fikk den dømmende makten. Dette kalles maktfordelingsprinsippet – hvordan de tre maktene fungerer i praksis, kan du lese i lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Her er det viktig å skille mellom formell og reell makt. Formelt sett ligger den utøvende makten hos kongen, etter Grunnloven § 3. Men i praksis betyr dette «Kongen i statsråd» – altså kongen sammen med regjeringen. Og regjeringen må ha flertallet i Stortinget bak seg, ellers faller den. Dette prinsippet kalles parlamentarisme, og det er det som gjør at den reelle makten ligger hos de folkevalgte.

Folket utøver den lovgivende makten gjennom Stortinget, der representantene velges i frie og hemmelige valg. Det er derfor Norge er et demokrati, selv om kongen ikke er valgt: De som faktisk bestemmer – stortingsrepresentantene og regjeringen – har makten sin fra velgerne.

Hva gjør kongen i praksis?

Kongens oppgaver er i hovedsak representative og seremonielle, men de er likevel en del av den formelle statsmakten. De viktigste pliktene er:

• Utnevne nye regjeringer etter valg og regjeringsskifter.
• Lede statsråd – de ukentlige møtene med regjeringen på Slottet.
• Åpne Stortinget høytidelig – én gang i året, i begynnelsen av oktober.
• Ta imot nye ambassadører som presenterer sine akkreditiver (tiltredelsesbrev).

I noen få saker kan kongen faktisk bestemme selv: han har domsmyndighet over medlemmer av kongefamilien, tildeler ordener (som St. Olavsordenen) og utnevner de ansatte ved hoffet. Men ingen av disse områdene berører vanlig politikk.

Kongen i statsråd: fredagsmøtet som formelt styrer landet

«Kongen i statsråd» er det øverste forvaltningsorganet i Norge. Møtene holdes normalt på Slottet hver fredag kl. 11.00, der kongen leder og regjeringens medlemmer deltar. For at møtet er beslutningsdyktig, må over halvparten av regjeringens medlemmer være til stede – dette står i Grunnloven § 27.

Det er i statsrådet at mange viktige vedtak blir formelt fattet, for eksempel:

• Fremleggelse av lovforslag til Stortinget.
• Sanksjon av Stortingets lovvedtak – kongens formelle godkjenning.
• Utnevning av embetsmenn, som nye dommere og sjefer i departementene.
• Benådning, altså at noen slipper resten av en straff.
• Provisoriske anordninger – midlertidige regler når Stortinget ikke er samlet.

Vedtakene skrives ned i et dokument som kalles kongelig resolusjon. Men her kommer det vesentlige: Ingen lover eller vedtak i statsråd er gyldige før kongen har sanksjonert dem og statsministeren har kontrasignert – altså skrevet under som medansvarlig. Kontrasignaturen betyr at det er regjeringen, ikke kongen, som står politisk ansvarlig for vedtaket. Blir vedtaket dårlig, kan Stortinget stille regjeringen til ansvar – ikke kongen.

Til sammenligning drøfter regjeringen de politiske sakene sine i egne ukentlige regjeringskonferanser, der vedtakene egentlig forberedes. Fredagsmøtet på Slottet er den formelle stemplingen.

Kan kongen nekte å godkjenne en lov?

Ja, formelt sett. Kongen har vetorett, som betyr at han kan nekte å sanksjonere et lovvedtak fra Stortinget. Men i moderne tid har kongen aldri brukt denne retten – hver eneste lov Stortinget har vedtatt, har kongen underskrevet. Ville han nekte, ville det skapt en alvorlig krise, fordi det ville sette kongens vilje opp mot flertallets folkevalgte. Praksisen er derfor at kongen alltid følger Stortinget.

Dette gjelder også ved regjeringsskifter. Kongen utnevner formelt statsministeren, men han følger alltid rådet om hvem som har størst oppslutning i Stortinget. Etter et stortingsvalg ber kongen lederen for det partiet eller den koalisjonen som har best grunnlag, om å danne regjering. Kongen «velger» aldri på egen hånd.

Kongemakten gjennom historien: fra 1814 til i dag

Da Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, hadde kongen langt mer reell makt enn i dag. Unionen med Sverige og senere utviklingen mot fullt parlamentarisk styre flyttet makten gradvis fra kongen til de folkevalgte. Vil du se hvordan en lov faktisk blir til i dag, kan du følge veien fra idé til vedtak i slik blir en lov til.

Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, holdt Norge folkeavstemning om styreformen. Da stemte 79 prosent for at Norge skulle forbli et monarki, og kong Haakon VII ble Norges første konge i det nåværende kongehuset. Spørreundersøkelser viser at det fortsatt er stor folkelig støtte til monarkiet som styreform.

Norge er ikke alene om styreformen. Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia er også konstitusjonelle monarkier, der monarken i all hovedsak har en seremoniell rolle. Motsatsen er republikker, der statsoverhodet er valgt – for eksempel en president, som i USA.

Formell makt kontra reell makt – en oversikt

Skillet mellom formell og reell makt er akkurat dette: kongen har tittelen og de formelle handlingene, mens regjeringen og Stortinget har innholdet og ansvaret. Slik fungerer også demokratiet i Norge – makten utgår fra folket, selv om én person arver tittelen som statsoverhode.