Når fikk kvinner stemmerett i Norge? 1913 forklart

Hvorfor snakker vi om 1913 – og ikke ett enkelt år?

Kvinnestemmeretten kom ikke i ett vedtak. Den ble innført steg for steg i perioden 1901–1913, og hvert steg dekket et nytt valgnivå. Når lærerboka eller en quiz spør om «året», er svaret 1913 – for da sto kvinner endelig på lik linje med menn ved stortingsvalg. Men historien er mer nyansert, og det er nettopp den gradvise utvidelsen som viser hvordan demokratiet i Norge vokste fram.

Her er utviklingen samlet i en tabell:

Hva gikk forskjellen mellom begrenset og allmenn stemmerett?

«Begrenset» betyr her censusbegrenset: stemmeretten var knyttet til skatt og eiendom. I 1901 fikk kvinner som betalte skatt over en viss sum stemme ved kommunevalg – og det samme gjaldt kvinner gift med menn som betalte slik skatt. Rundt 230 000 kvinner, 42 prosent av kvinner over 25 år, ble stemmeberettiget. Tjenestepiker og fattige kvinner sto utenfor.

«Allmenn stemmerett» innebærer at alle voksne borgere kan stemme, uten krav til inntekt eller eiendom. Ved stortingsvalget i 1909, der kvinner kunne stemme for første gang, hadde 280 000 kvinner stemmerett – 53 prosent av kvinner over 25 år. Først i 1913 falt skattekravet helt bort ved stortingsvalg.

Hvordan skjedde vedtaket 11. juni 1913?

Stortinget vedtok 11. juni 1913 enstemmig og uten debatt endringen i Grunnlovens § 50. Etter vedtaket lød paragrafen: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.» Endringen ble kunngjort 7. juli 1913. At ordene «Mænd og Kvinder» sto der, var selve gjennombruddet – kvinner var nå skrevet inn i Grunnloven som likestilte borgere.

Den rolige behandlingen i salen kan virke rart, men kampen hadde foregått lenge før. Fra 1890 til 1913 var stemmerettssaken oppe i Stortinget 15 ganger, fordelt på spørsmål om grunnlovsendring og kommunal stemmerett. Den første debatten om kvinnestemmerett i Stortinget fant sted i 1890, 23 år før vedtaket. Det meste av arbeidet skjedde utenfor Stortinget, gjennom organisasjoner og påtrykk fra kvinnebevegelsen.

Hvem kjempet for saken?

Kvinnebevegelsen hadde arbeidet for stemmeretten i over 30 år før 1913. To sentrale navn er Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam. To dager etter vedtaket, 13. juni 1913, var de utsendinger til en stemmerettskonferanse i Budapest. Der fortalte Qvam at Norge nå var den første suverene nasjonen med allmenn stemmerett for kvinner.

Kvinners stemmerett viser hvordan organisasjoner og sosiale bevegelser kan endre politikk – se også ulike påvirkningskanaler i norsk politikk.

Når møtte den første kvinnen på Stortinget?

Anna Rogstad fra partiet Frisinnede Venstre var den første kvinnelige representanten på Stortinget. Hun var valgt ved stortingsvalget i 1909 – takket være at den begrensede stemmeretten i 1907 også ga valgbarhet, altså retten til å bli valgt. Hun møtte som vararepresentant 17. mars 1911, to år før allmenn stemmerett var på plass.

Det første stortingsvalget der alle kvinner kunne stemme, var i 1915.

Hvordan sto Norge internasjonalt?

Norge var tidlig ute, men ikke først i verden. New Zealand innførte allmenn stemmerett for kvinner i 1893 og Finland i 1906. Norge var likevel den første suverene nasjonen – et selvstendig land – som innførte den. Finland var på den tiden en del av Russland, og New Zealand var en britisk koloni med indre selvstyre.

Hvem sto fortsatt utenfor etter 1913?

Allmenn stemmerett i 1913 betydde ikke at alle kunne stemme. Stemmerettsalderen var 25 år, og Grunnlovens § 52 fratok stemmeretten til personer som mottok fattigunderstøttelse – offentlig økonomisk støtte. Denne bestemmelsen rammet kvinner hardest, fordi flest kvinner var fattige. Den ble opphevet i 1919, og hele § 52 forsvant i 1954.

Stemmerettsalderen ble senket gradvis: til 23 år i 1920, 21 år i 1946 og 18 år fra 1978. I dag kan du stemme ved stortingsvalg fra du fyller 18 – reglene er forklart i artikkelen om stemmerett i Norge i dag. Fra 1983 kan dessuten innvandrere som har bodd i Norge i tre år, stemme ved kommunevalg uten å være norske statsborgere.

Hvorfor er dette viktig i dag?

Stemmerettskampen viser at demokrati ikke ble innført ferdig i 1814, men utvidet over mer enn hundre år. Da Grunnloven ble vedtatt, kunne bare en liten gruppe menn stemme – embetsmenn, kjøpmenn og storbønder. At både menn (1898) og kvinner (1913) etter hvert fikk stemme, er kjernen i den norske demokratiseringen. Utviklingen av stemmeretten er en del av en større historie, som er forklart i demokrati og hvordan det fungerer.

Historien gir også perspektiv på dagens diskusjoner om likestilling i Norge: Kvinnenes valgdeltakelse var faktisk lavere enn menns i valgene i 1901 og 1909, med stor forskjell mellom by og bygd. Bykvinner deltok i langt større grad – ofte like mye som menn. Rettigheter på papiret er én ting, bruk av dem noe annet.

Merk forresten at kvinner hadde visse lokale stemmeretter tidligere enn 1901: ved tilsynsutvalg for skolene fra 1885 og ved folkeavstemninger om brennevinssamlag fra 1895.