Statsvitenskap: faget om makt og politikk

Kanskje har du lurt på hvorfor Norge har mange partier, mens USA i praksis har to? Eller hvorfor noen land er demokratier, mens andre er diktaturer? Slike spørsmål er kjernen i statsvitenskapen. Faget studerer politikk på alle nivåer – i kommunen din, på Stortinget og mellom landene i verden.

Hva gjør en statsviter egentlig?

En statsviter er ikke en politiker. Politikere vedtar lover og kjemper for sine meninger. Statsvitere gjør noe annet: De studerer politikere, velgere, partier og stater med vitenskapelige metoder, på samme måte som en sosiolog studerer grupper og en biolog studerer organismer. Målet er å finne mønstre og årsakssammenhenger – ikke å vinne en politisk debatt.

Faget er beslektet med sosiologien, som studerer samfunnet og samspillet mellom mennesker. Mens sosiologen ofte ser på klassen, familien og sosial ulikhet, ser statsviteren på makt, styring og politiske systemer. Forskjellen mellom fagene kommer tydelig frem når du ser nærmere på samfunnsvitenskapelig metode.

Makt: fagets viktigste begrep

Makt er det sentrale begrepet i statsvitenskapen. En mye brukt definisjon lyder slik:

«A har makt over B, i den grad A kan få B til å handle i samsvar med As ønske, og dette strider mot Bs opprinnelige vilje.»

Legg merke til det siste: Makt handler ikke bare om tvang. En statsviter studerer også hvem som bestemmer hva som i det hele tatt blir ansett som politiske spørsmål. Hvis noen klarer å sette dagsorden – altså styre hvilke saker som blir debattert på Stortinget – har de makt, selv uten å true noen.

Hovedområdene i statsvitenskapen

Moderne statsvitenskap deles grovt inn i tre hoveddisipliner, og mange legger til en fjerde. NTNU opererer med fire hovedområder, deriblant politisk atferd – studiet av hvordan velgere og politikere faktisk handler.

Sammenlignende politikk kalles også komparativ politikk. Ordet «komparativ» betyr at man sammenligner – for eksempel Norge med Sverige, eller demokratier med diktaturer. Ved å sammenligne kan man finne ut hvorfor systemene fungerer ulikt.

Politisk teori skiller seg fra de andre områdene ved å være normativ. Det betyr at den ikke bare beskriver hvordan samfunnet er, men diskuterer hvordan det bør være. Her møter du ideologier som liberalisme, sosialisme og konservatisme.

Hvorfor har Norge mange partier?

Dette er et klassisk eksempel på en statsvitenskapelig problemstilling. Svaret finner man ved å sammenligne valgordninger og partisystemer på tvers av land – altså komparativ politikk. Norske pionerer i faget var sentrale her: Henry Valen drev valgundersøkelser og studerte velgeratferd, mens Stein Rokkan utviklet teorier om hvorfor partisystemer og demokrati vokste frem ulikt i Europa.

Slike undersøkelser er empiriske – de bygger på data fra virkeligheten, for eksempel valgresultater og spørreundersøkelser. Metoden minner om det du lærer om kvalitativ og kvantitativ metode i samfunnsfaget.

Statsvitenskap i Norge: historie og studiesteder

Faget ble etablert som universitetsfag ved Universitetet i Oslo i 1947, på initiativ fra juristen og statsrettseksperten Frede Castberg. Ti år senere, i 1957, fikk UiO et eget Institutt for statsvitenskap, som i 1963 flyttet til Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Sammen med Jens Arup Seip var Valen og Rokkan med på å bygge opp norsk statsvitenskap i tiårene etter andre verdenskrig.

Frem til 2007 ga hovedfagseksamen i statsvitenskap rett til tittelen cand.polit. Deretter tok Norge i bruk bachelor- og mastersystemet, slik du kjenner det i dag. Nå kan du studere statsvitenskap ved de fleste norske universiteter og høgskoler, blant annet NTNU, UiB og UiT. Ved UiT kan masterstudenter spesialisere seg innen internasjonal politikk, offentlig politikk, komparativ politikk eller politisk teori – og lærer statsvitenskapelig metode og forskningsetikk.

Hvordan henger faget sammen med samfunnsfaget ditt?

Mye av det du lærer i samfunnskunnskap er faktisk statsvitenskap: maktfordeling mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, parlamentarismen, valgordningen og demokratiet som styreform. Forskjellen er at skolefaget gir deg oversikten, mens universitetsfaget går i dybden med metode og forskning.

Når du skal analysere hvem som har makt i Norge, kan du tenke på flere former for makt: den formelle makten til Stortinget og regjeringen, påvirkningen fra mediene og organisasjoner, og den mer usynlige makten i å bestemme hvilke saker som overhodet blir diskutert.