Sosialisme: likhet, fellesskap og statens rolle

Sosialismen oppsto som svar på et konkret problem: Under den industrielle revolusjonen ble fabrikkeierne rike, mens arbeiderne jobbet lange dager for lite lønn. Sosialistene mente at liberalismen – ideologien om frihet og fritt marked – skapte store økonomiske forskjeller mellom borgerskapet (eierklassen) og industriarbeiderklassen, som Marx kalte proletariatet.

Ordet sosialisme kommer fra det latinske socius, som betyr følgesvenn eller kamerat. Det peker mot kjernen i ideologien: at samfunnet bør bygge på fellesskap, ikke konkurranse mellom enkeltpersoner. Målet er et klasseløst eller egalitært (likeverdig) fellesskap, der samfunnets viktigste virksomheter sosialiseres – altså gjøres til felleseie i stedet for privat eiendom.

Hva er produksjonsmidler, og hvorfor er de så viktige?

Produksjonsmidler er bedrifter, maskiner, fabrikker og kapital – alt som brukes til å produsere varer og tjenester. Ifølge sosialistene ligger nøkkelen til ulikhet her: De som eier produksjonsmidlene, bestemmer over de som arbeider for dem. Karl Marx (1818–1883) bygde hele analysen sin på dette. Han mente at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte arbeiderklassen, og at overgangen til et klasseløst samfunn kunne skje gjennom en revolusjon.

Men sosialister er langt fra enige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være. Noen vil at hele næringslivet skal være felleseie. Andre mener det holder at de viktigste virksomhetene – som helse, skole og energi – styres av fellesskapet, mens resten kan drives privat. Denne uenigheten er grunnen til at sosialismen er splittet i flere retninger.

Hvilke retninger finnes innenfor sosialismen?

De tre mest sentrale retningene er kommunisme, sosialdemokrati og anarkisme. De deler målet om et mer likt samfunn, men er helt uenige om veien dit.

Hva er forskjellen på sosialisme og kommunisme?

Kommunisme er altså én retning innenfor sosialismen – ikke et synonym. Kommunismen bygger på teoriene til Marx og Friedrich Engels, og vil erstatte kapitalismen gjennom revolusjon. Innen marxistisk teori er sosialismen faktisk et stadium på veien: først overføres produksjonsmidlene fra privat til offentlig eiendom, deretter skal kommunismen være det høyeste stadiet, der staten visner bort og alle «yter etter evne og mottar etter behov».

Historisk fikk kommunismen stor betydning gjennom oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Deretter ble kommunismen offisiell statsteori i Sovjetunionen (fra 1922) og senere i store deler av Øst-Europa, på Cuba og i flere asiatiske og afrikanske land. Siden 1989 har de fleste av disse landene forlatt kommunismen. Et paradoks er likevel at stater som Sovjetunionen og Kina regnet seg selv som sosialistiske og så på kommunismen som et fremtidig mål de aldri nådde.

Sosialdemokratiet: reform i stedet for revolusjon

Tyskeren Eduard Bernstein (1850–1932) og revisjonistene mente at revolusjon ikke var nødvendig. De tok til orde for at sosialiseringen skulle skje reformistisk – gradvis, gjennom åpen politisk konkurranse og valg. Dette la grunnlaget for sosialdemokratiet, også kalt demokratisk sosialisme.

Sosialdemokratiet er en moderat, reformorientert form for sosialisme som vektlegger individuell frihet, og som går inn for at staten jevner ut sosiale og økonomiske forskjeller gjennom en blandingsøkonomi og velferdsstat. I de nordiske landene har dette utviklet seg til et korporativt system der fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og staten forhandler om lønnsfordeling og arbeidsmarkedsvilkår. Hvordan dette samarbeidet fungerer i praksis, kan du følge steg for steg i den norske modellen med trepartssamarbeid.

Hvilke norske partier er sosialistiske?

På den norske venstresiden finner du i dag Sosialistisk Venstreparti (SV), Rødt og Norges Kommunistiske Parti (NKP). SV og Rødt bygger på demokratisk sosialisme og har et uttrykt mål om å erstatte kapitalismen med et sosialistisk samfunnssystem – gjennom demokratiske valg og flertallsbeslutninger, ikke revolusjon.

Arbeiderpartiet ble dannet i 1887 som et sosialistisk arbeiderparti, men har utviklet seg i sosialdemokratisk retning. I dag går partiet ikke inn for å avskaffe kapitalismen, men for en blandingsøkonomi med sterk velferdsstat. Hele det politiske spekteret finner du i oversikten over partiene i Norge.

Sosialisme og liberalisme: to motpoler

For å plassere sosialismen på det politiske kartet, hjelper det å se motparten. Liberalismen vektlegger individuell frihet og markedets selvregulering: Jo mindre staten blander seg inn, desto bedre. Sosialismen peker motsatt vei: Uregulerte markeder skaper ulikhet, og fellesskapet må derfor styre økonomien. Les mer om hvordan disse ideologiene forholder seg til hverandre i oversikten over politiske ideologier og høyre–venstre-aksen.

Spørsmålet om statens rolle i økonomien er også et spørsmål om økonomiske systemer: planøkonomi, markedsøkonomi eller blandingsøkonomi. Forskjellen mellom systemene er forklart i artikkelen om økonomiske systemer.