Kommunisme: idé, historie og forskjellen fra sosialisme

Marx og Engels: klassekampen som motoren i historien

Kommunismen bygger på teoriene til Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels (1820–1895). Grunnsteinen i marxismen er at samfunnet til enhver tid er delt i to klasser med motstridende interesser, der én klasse dominerer den andre. I Marx’ og Engels’ egen tid sto skillet mellom arbeiderklassen (proletariatet) og borgerskapet, som eide fabrikker, maskiner og kapital.

I februar 1848 ga de ut Det kommunistiske manifest, som regnes som marxismens første kampskrift. Manifestet var opprinnelig en programerklæring for arbeiderbevegelsen Kommunistenes forbund i London. Deres budskap var at kapitalismen skaper ulikhet som til slutt vil føre til at arbeiderklassen gjør opprør.

Marx tenkte seg en utvikling i to trinn. Først gjør arbeiderklassen revolusjon og etablerer et overgangsstyre, kalt proletariatets diktatur. Deretter skal dette styret gradvis falle bort når det klasseløse samfunnet vokser frem – et samfunn der alle arbeider etter evne og mottar etter behov.

Hva er forskjellen på kommunisme og sosialisme?

Sosialisme er en samlebetegnelse for politiske teorier som vil bekjempe økonomisk ulikhet og skape et mer likt fellesskap. De tre mest sentrale retningene er kommunisme, sosialdemokrati og anarkisme. Kommunismen er altså én gren av sosialismen, ikke det samme som sosialismen.

Skillet utkrystalliserte seg fra slutten av 1800-tallet. Kommunister ville gjennomføre sosialiseringen revolusjonært, mens sosialdemokratene tok til orde for gradvis endring gjennom åpen politisk konkurranse. Anarkistene brøt med Marx på et annet punkt: De mente friheten bare kunne virkeliggjøres uten en stat, uansett hvem som satt med makten.

Både sosialismen som samlebegrep og den norske varianten, sosialdemokratiet, er forklart i egne artikler.

Fra teori til stat: Sovjetunionen og den kalde krigen

Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble Sovjetunionen et verdensomspennende maktsentrum for kommunismen. Vladimir Lenin bygde ut Marx’ begrep om proletariatets diktatur til en revolusjonær styreform og mente kommunistpartiet måtte organiseres etter demokratisk sentralisme – altså at partiet diskuterer saker internt, men at vedtakene deretter er bindende for alle, og at de lavere organene er underordnet de høyere.

Verdens kommunistpartier ble koordinert fra Moskva gjennom Den kommunistiske internasjonale (Komintern, 1919–1943). Marxisme-leninismen, og den strengere stalinismen under Josef Stalin, ble det «ortodokse» grunnlaget for all teori i Sovjetunionen. Lev Trotskij førte motstandskampen mot Stalins autoritære styre fra eksil og opprettet i 1938 Den fjerde internasjonale som motstykke til Komintern – denne retningen kalles trotskisme.

Etter andre verdenskrig sto kommunistiske regimer i store deler av Europa og Asia, og motsetningen til det kapitalistiske Vesten preget verdenspolitikken i den kalde krigen. Den ideologiske siden ved denne motsetningen er forklart i artikkelen om diktatur og autoritære regimer.

Hva skjedde etter 1989 og 1991?

Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden. Men kommunismen forsvant ikke helt: Kommunistpartier sitter fortsatt med makten i blant annet Kina, Nord-Korea, Cuba og Vietnam. I flere tidligere østblokkland har kommunistiske partier dessuten gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg etter 1991.

Folkerepublikken Kina er det tydeligste eksempelet på et kommunistisk regime som selv har åpnet for kapitalistisk økonomisk politikk, særlig fra reformperioden som startet i 1978. Regimet beholder det politiske ett-partistyret, men har sluppet markedskrefter inn i økonomien. Dette viser at ideologi og praktisk politikk ikke alltid henger sammen.

Kommunismens historie i Norge

Også Norge fikk sin kommunistbevegelse. Det norske Arbeiderpartiet var en periode med i Komintern, men meldte seg ut i 1923. Samme år, etter en partisplittelse der blant andre Olav Scheflo brøt med Arbeiderpartiet, ble Norges kommunistiske parti (NKP) stiftet. Splittelsen var delvis inspirert av den russiske revolusjonen.

Arbeiderpartiet beveget seg deretter i sosialdemokratisk retning, og i dag går partiet ikke lenger inn for avskaffelse av kapitalismen. NKP hadde sitt valgmessige høydepunkt like etter frigjøringen i 1945, men mistet deretter stadig oppslutning, men satt likevel en periode i Oslo byråd etter krigen. Per 2026 går NKP fortsatt inn for tradisjonell kommunisme.

Hvorfor betyr kommunismen noe i dag?

Selv om få land styres kommunistisk lenger, preger ideologien fortsatt politikken. Når du plasserer partier på en venstre–høyre-akse, kommer skillet mellom stat og marked fra den gamle striden mellom sosialistiske og liberale tanker. Marx’ klasseanalyse brukes også fortsatt i diskusjoner om økonomisk ulikhet – du finner den igjen i artikkelen om sosial ulikhet i Norge.

I samfunnsfag er kommunismen nyttig som kontrast: Den viser hva som skjer når én ideologi får all makt, og hvorfor demokratiet i Norge er bygd på maktfordeling og frie valg. Sammenlign gjerne med liberalismen, som peker i nesten motsatt retning på spørsmål om stat, marked og eiendom.