Barnekonvensjonen: barns rettigheter forklart

Barnekonvensjonen var den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som ga barn en egen juridisk status. Før 1989 fantes det bare en FN-erklæring om barnets rettigheter, vedtatt i 1959. En erklæring er ikke bindende for statene på samme måte som en konvensjon, og derfor ville mange land ha noe sterkere.

FNs generalforsamling vedtok konvensjonen 20. november 1989, og den trådte i kraft 2. september 1990. Norge ratifiserte den 8. januar 1991. Ratifikasjon betyr at en stat formelt forplikter seg til å følge avtalen. Konvensjonen har 54 artikler, og rettighetene skal ses i sammenheng som et udelelig hele – de henger sammen og kan ikke plukkes fra hverandre.

Hvem regnes som barn etter konvensjonen?

Artikkel 1 definerer et barn som et menneske under 18 år, med mindre barnet blir myndig tidligere etter landets lovgivning. I Norge er myndighetsalderen 18 år. Det betyr at konvensjonen gjelder deg helt til dagen du fyller 18 – også i russetiden, på sommerjobben og på skolen.

Hvilke rettigheter gir barnekonvensjonen barn?

Konvensjonen omfatter sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det vil si alt fra rett til navn og statsborgerskap, til ytringsfrihet, religionsfrihet og privatliv, til helse, utdanning og lek, hvile og fritid.

Noen av rettighetene treffer deg direkte i hverdagen:

• Skolen: Du har rett til utdanning, og skolen skal behandle deg uten forskjellsbehandling.
• Fritiden: Du har rett til lek, hvile og fritid – ikke bare lekser og plikter.
• Meningsytringer: Du har rett til å si hva du mener, og voksne skal lytte.

De fire generelle prinsippene

Fire prinsipper går igjen i hele konvensjonen og skal ligge til grunn for alle avgjørelser som berører barn:

Merk forskjellen mellom de to siste: Å bli hørt betyr ikke alltid å få som ønsket. Hvis en 8-åring ikke vil flytte etter at foreldrene skiller seg, skal domstolen høre hva barnet mener – men meningen skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Barnets beste er et hensyn som skal vurderes konkret i hver enkelt sak.

Barnets beste – også når foreldre og barn kommer i konflikt

Konvensjonen anerkjenner at foreldres og barns interesser kan komme i konflikt med hverandre. Artikkel 9 fastslår at det i noen tilfeller kan være til barnets beste å bli skilt fra foreldrene, for eksempel ved mishandling eller vanskjøtsel. Dette er grunnlaget for at barnevernet kan gripe inn i familier der barn utsettes for skade.

Barnevernssaker er også der prinsippet om barnets beste ofte blir prøvd i domstolene. Norske myndigheter har dessuten fått kritikk for ikke å sette hensynet til barnets beste først i behandlingen av asylsaker – altså saker der familier søker beskyttelse i Norge.

Hvordan er barnekonvensjonen innarbeidet i Norge?

Konvensjonen ble innlemmet i norsk lov gjennom menneskerettsloven i 2003. Etter menneskerettsloven § 3 har konvensjonen en særlig sterk stilling: Ved motstrid går den foran annen norsk lovgivning. Det betyr at hvis en vanlig lov og barnekonvensjonen sier forskjellige ting, skal domstolene følge konvensjonen. Dette skiller Norge fra land der konvensjonen bare er et løfte på papiret.

I 2014 tok Stortinget det et steg videre. Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget et nytt menneskerettskapittel i Grunnloven, der § 104 fastslår barns rett til å bli hørt, barnets beste som grunnleggende hensyn, rett til personlig integritet og rett til utvikling. Slik ble prinsippene fra barnekonvensjonen en del av Norges høyeste lov – som domstolene må ta hensyn til i saker som gjelder barn. Slik rettigheter henger sammen på tvers av konvensjonene, ser du i menneskerettigheter generelt.

Hvem kontrollerer at Norge følger konvensjonen?

FNs barnekomité, ofte forkortet CRC, er en ekspertkomité som overvåker at statene følger konvensjonen. Statene skal sende inn rapporter hvert femte år om hvordan det går med barna i landet. Komiteen leser rapportene og gir anbefalinger i såkalte konkluderende observasjoner. Norge sendte sin femte periodiske rapport i 2016, og barnekomiteen behandlet den sammen med Norges sjette rapport og ga anbefalinger til Norge i 2018.

I Norge finnes det også et eget vakthundsembete: Barneombudet. Det ble vedtatt i Odelstinget i 1981 og etablert samme år – altså før barnekonvensjonen fantes. Barneombudet arbeider for å fremme barns interesser og bygger på konvensjonens prinsipper, særlig barnas rett til å bli hørt.

Kan barn klage til FN?

Ikke fra Norge. Den tredje valgfrie tilleggsprotokollen fra 2011 gir enkeltbarn klageadgang til FNs barnekomité. Men Norge har ikke ratifisert denne protokollen. Solberg-regjeringen konkluderte i 2016 med at Norge ikke skulle slutte seg til individklageordningen, og Norge har fortsatt ikke ratifisert protokollen. I praksis betyr det at hvis du mener rettighetene dine er krenket, må du bruke de norske kanalene: klage til Sivilombudet, Barneombudet eller domstolene.

Dette henger sammen med et større prinsipp: Norge er en rettsstat, der både private og staten kan dras for domstolene. Samtidig er Norge medlem av FN og har bundet seg internasjonalt – og det er nettopp kombinasjonen av folkerett og norsk rett som gjør barnekonvensjonen sterk i Norge.