Fengsel i Norge: soning, rehabilitering og tilbakefall

Hvordan foregår soning i praksis?

Når dommen er endelig, er det Kriminalomsorgen – en statlig etat – som sørger for at straffen blir gjennomført. Det kalles soning. I 2024 mottok Kriminalomsorgen totalt 7 515 ubetingede dommer til fullbyrdelse i fengsel eller i samfunnet.

En ubetinget fengselsdom gjennomføres i utgangspunktet i fengsel, men loven åpner for at hele eller deler av straffen kan gjennomføres utenfor fengselet, ofte med elektronisk kontroll – bedre kjent som fotlenke. Da sitter du hjemme, men med et armbånd som kontrollerer at du er der du skal være, til faste tider.

En betydelig andel av dommene gjennomføres likevel ikke i fengsel, men i samfunnet – for eksempel som samfunnsstraff. Tanken er at domfelte skal kunne følge opp familie, utdanning og arbeidsliv mens straffen gjennomføres. Les mer om formålet med straff i Norge og om hvem som får samfunnsstraff i stedet for fengsel.

Hva er formålet med soningen?

Straffegjennomføringsloven sier at formålet er å motvirke nye straffbare handlinger på en måte som er betryggende for samfunnet – og samtidig sikre de innsatte tilfredsstillende forhold. Fengselet skal altså ikke bare straffe, men også rehabilitere: gjøre den dømte klar for et liv uten kriminalitet etterpå.

Derfor har domfelte aktivitetsplikt under soningen. Det vil si at de må delta på arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring, programmer eller andre tiltak som kan motvirke ny kriminalitet. Å ligge på cellen hele dagen er ikke et alternativ.

Loven sier også at det ved gjennomføring av fengselsstraff så vidt mulig skal skje en gradvis overgang fra fengsel til full frihet. Domfelte skal ikke stå under strengere sikkerhetsnivå enn nødvendig, og skal etter hvert få progresjon til mer åpne former og utganger fra fengselet. Målet er at den dømte kommer i jobb eller utdanning etter endt soning.

Prøveløslatelse: ut av fengselet før straffen er ferdig

Et konkret eksempel på gradvis overgang er prøveløslatelse. Kriminalomsorgen kan løslate en domfelt på prøve når to tredjedeler av straffen er sonet, og minst 60 dager. Er du dømt til ni måneder, kan du altså slippe ut etter seks måneder – på betingelse av at du ikke begår nye lovbrudd i prøvetiden.

Prøveløslatelse er ikke en «rabatt». Det er en måte å vende tilbake til samfunnet steg for steg, med oppfølging, i stedet for å gå fra full låsing til full frihet på én dag.

Hvilke rettigheter har innsatte?

En vanlig misforståelse er at innsatte mister alle rettigheter. Slik er det ikke. Fengselsstraff går ut på å berøve eller innskrenke friheten – ellers har innsatte rettigheter på lik linje med alle andre. Dette henger sammen med prinsippet om rettsstaten: Staten kan bare straffe etter lov og dom, og straffen skal ikke gå lenger enn loven tillater.

Kriminalomsorgen skal også legge til rette for samarbeid med barn og familie av domfelte. Ved fengslene finnes det barneansvarlige som hjelper innsatte med barn til å holde kontakten med familien under soningen. God kontakt med familie under soning regnes som viktig for tilbakeføringen til samfunnet.

Hvor stort er tilbakefallet i Norge?

Tilbakefall betyr at en person får ny dom for ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. I Norge var tilbakefallet etter løslatelse fra ubetinget fengsel 19 prosent målt innen to år (for løslatelser i 2020) og 27 prosent innen fem år (for 2018-kullet).

Utviklingen går dessuten i riktig retning: Tilbakefallet innen to år falt fra 23 prosent i 2011 til 19 prosent i 2020 – det laveste nivået i perioden.

Det finnes ingen felles nordisk statistikk som bekrefter sammenlignbare tilbakefallstall for 2020-kullet. Kriminalomsorgens eget tall for Norge er 19 prosent innen to år, men sammenligning mellom land er vanskelig fordi tilbakefall måles ulikt i de nordiske landene.

Sammenlignet med de andre nordiske landene er altså tilbakefallet i Norge lavt. Det brukes ofte som argument for at den norske modellen, med vekt på rehabilitering og gradvis tilbakeføring, faktisk fungerer.

Tilbakefallet er ikke likt for alle. Det er høyest for aldersgruppen under 25 år, og vesentlig lavere for dem som soner på et lavere sikkerhetsnivå enn på et høyt. Derfor satses det ekstra på oppfølging av unge domfelte. For personer under 18 år finnes egne sanksjoner som ungdomsstraff.

Hvorfor velger Norge rehabilitering fremfor bare straff?

Straff kan ha flere formål: å hevne eller gjenopprette rettferdighet, å skremme andre fra å begå kriminalitet (generalprevensjon), og å hindre den enkelte fra å gjenta det (spesialprevensjon). Norge vektlegger i tillegg rehabilitering – at den dømte skal fungere i samfunnet etterpå.

Argumentet for den norske modellen er nettopp tilbakefallstallene: Hvis målet er færre lovbrudd i fremtiden, virker det bedre å gi folk arbeid, utdanning og en tilknytning til samfunnet enn bare å låse dem inne. Kritikere kan på sin side mene at soningen blir for komfortabel, eller at hensynet til ofrene og tryggheten i samfunnet bør veie tyngre. Begge synspunktene møter du i debatten om kriminalpolitikk.

Soning og straff henger tett sammen med begreper du kjenner fra sosial kontroll og sanksjoner: Fengselet er den tyngste formelle, negative sanksjonen samfunnet har. Og fordi kriminalitet ofte har sammenheng med årsaker som utenforskap og sosial ulikhet, handler rehabilitering også om å rette på det som lå bak lovbruddet.