Sanksjoner: positive, negative, formelle og uformelle

Positiv eller negativ sanksjon: forskjellen

Sanksjoner er samfunnets måte å holde normene i live på. En norm er en skrevet eller uskrevet regel for hvordan vi forventer at folk skal oppføre seg. Uten reaksjoner på atferd ville normene vært tomme ord. Derfor belønner omgivelsene deg når du følger dem, og reagerer negativt når du bryter dem.

En positiv sanksjon er en belønning. Du får ros av læreren når du hjelper en medelev, eller applaus når du holder et godt foredrag. Belønningen forsterker normen om å være hjelpsom og bidra.

En negativ sanksjon er en straff eller en ubehagelig reaksjon. Blir du møtt med kjeft fordi du snakker når andre prøver å jobbe, er det en negativ sanksjon som skal få deg til å slutte med det. Sanksjonene håndhever normer og verdier: formelle og uformelle normer, og uten dem ville normene vært tomme ord.

Formelle og uformelle sanksjoner

Den andre inndelingen handler om hvor reaksjonen kommer fra. Formelle sanksjoner bygger på skrevne regler: lover vedtatt av Stortinget, skoleregler eller arbeidsavtaler. De håndheves av instanser med myndighet, som rektor, politi og domstoler.

Uformelle sanksjoner bygger på uskrevne regler for skikk og bruk. De utøves av vanlige mennesker rundt deg: venner, familie, klassekamerater, kollegaer. Utestengning, kald skulder, latter og ros er alle uformelle sanksjoner.

De to inndelingene kan kombineres, slik at du får fire typer:

Legg merke til at de uformelle sanksjonene ofte kjennes sterkere. At klassekameratene slutter å snakke med deg, kan bety mer enn en merknad i en ordensbok. Dette er en del av den sosiale kontrollen som holder samfunnet sammen uten at politiet trenger å blande seg inn.

Hvordan sanksjoner former deg

Sanksjoner er en viktig del av sosialiseringen – prosessen der du lærer samfunnets normer og verdier. Som liten lærer du først og fremst gjennom uformelle sanksjoner hjemme: ros når du deler leker, irettesettelse når du slår. Etter hvert møter du formelle sanksjoner: skoleregler, og til slutt loven.

Den som utøver sanksjonen, kalles en normsender. Foreldre, lærere, politi og staten er alle normsendere. Når noen bryter normene på en måte samfunnet definerer som avvikende atferd, følger sanksjonene etter.

Internasjonale sanksjoner: noe helt annet

Ordet sanksjon har også en annen betydning i nyhetene: straffetiltak mellom stater. Internasjonale sanksjoner er ikke-militære sikkerhets- og utenrikspolitiske virkemidler – økonomiske og diplomatiske restriksjoner som begrenser handlefriheten til en stat, gruppe, enkeltpersoner eller selskaper.

Tradisjonelt ble slike sanksjoner utformet som brede handelsblokader med diplomatisk isolasjon og våpenembargo. I dag rettes de i større grad mot enkeltpersoner og enheter, for eksempel en lands styrende elite. Målrettede sanksjoner innebærer typisk reiseforbud for konkrete personer og frysing av deres økonomiske verdier i sanksjonslandene. Vanlige virkemidler er økonomiske frystiltak, reiserestriksjoner, våpenembargoer og sektorielle restriksjoner som handels-, finansierings- og transportforbud.

FNs sikkerhetsråd kan vedta sanksjoner med folkerettslig bindende virkning, og Norge er forpliktet til å gjennomføre slike vedtak. Norge kan også slutte opp om tiltak EU vedtar. Stortinget vedtok 8. april 2021 lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner – sanksjonsloven – som samler regjeringens fullmakt til å iverksette sanksjoner uavhengig av om de kommer fra FN eller EU. Loven gjelder på norsk territorium, for alle norske statsborgere, personer bosatt i Norge og foretak registrert eller virksomme her. Overtredelse straffes med bøter eller fengsel inntil tre år, eller begge deler.

Virker internasjonale sanksjoner?

Forskning på økonomiske sanksjoner viser et nyansert bilde. De påvirker ofte landets økonomi negativt, men klarer sjelden å presse frem endring i politikk eller regime – og eventuell virkning har tatt svært mange år.

Sanksjoner virker best når de er multilaterale, altså at flere land og internasjonale institusjoner står bak dem, når de gir umiddelbar høy økonomisk konsekvens, og når sanksjonssenderne har større økonomisk og militær makt enn mottakerlandet. Et problem er såkalte «sanction busters»: tredjepartsland som drar nytte av handelsrommet som åpner seg, og øker eksport og import til sektorer som rammes.

Brede sanksjoner kan ramme sivilbefolkningen hardt, mens målrettede sanksjoner mot en elite skal treffe de som faktisk har makt. Denne utviklingen fra blokader til listeførte personer er en av de største endringene i sanksjonspolitikken de siste tiårene. Sanksjoner er altså et virkemiddel mellom diplomati og militærmakt, og både FN: hvordan FN fungerer og FNs sikkerhetsråd og vetoretten er sentrale i hvordan de vedtas.