Hvor mange land er det i verden? 193, 195 eller flere?

Søker du på antall land i verden, får du ulike svar: 193, 195, 197 eller 198. Ingen av dem er feil – de teller ulike ting. For å skjønne hvorfor, må du vite litt om hvordan FN er bygd opp, og hva som kreves for at et område skal regnes som en stat.

Hvorfor 193 er det sikreste tallet

De 193 landene som er medlemmer av FN, er den eneste tellingen alle er enige om. FN ble opprettet 24. oktober 1945, rett etter andre verdenskrig, med 51 opprinnelige medlemmer. Norge var et av dem, og nordmannen Trygve Lie ble organisasjonens første generalsekretær. Siden har medlemsmassen vokst, særlig når tidligere kolonier ble selvstendige på 1960-tallet. Sist inn kom Sør-Sudan, som ble medlem 14. juli 2011.

Nye land kan altså fortsatt oppstå. Antallet 193 gjelder per 2026, men det er ikke en evig konstant.

Hva er en observatørstat?

En observatørstat har permanent status i FNs generalforsamling, men uten stemmerett. Statene kan delta i debatter, men kan ikke stemme over vedtak. To områder har denne statusen: Vatikanstaten og Palestina.

Vatikanstaten, verdens minste stat, har selv valgt å ikke søke medlemskap i FN. Palestina ønsker fullt medlemskap, men det krever godkjenning i Sikkerhetsrådet – og der kan enkeltland stoppe søknaden med veto.

Legger du de to observatørstatene til de 193 medlemmene, får du 195. Dette er det mest brukte totaltallet når noen spør hvor mange land det er i verden.

Hvorfor regnes ikke Taiwan og Kosovo som land?

Taiwan har egen regjering, eget territorium og 23 millioner innbyggere – det oppfyller det meste av det en suveren stat trenger. Likevel anser FN Taiwan som representert av Folkerepublikken Kina, som anser øya som en del av Kina. Siden Kina er permanent medlem av Sikkerhetsrådet med vetorett, kan Taiwan aldri bli FN-medlem så lenge Kina sier nei.

Kosovo erklærte seg selvstendig fra Serbia i 2008, og Norge er blant landene som anerkjenner Kosovo som stat. Men anerkjennelse fra enkeltland er ikke nok: Russland, som også har vetorett, anerkjenner ikke Kosovo. Dermed står Kosovo utenfor FN.

Slik blir et land medlem av FN

Medlemskap er en todelt prosess. Først må Sikkerhetsrådet anbefale søknaden, og der kan hvert av de fem permanente medlemmene – USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike – legge ned veto. Deretter må minst to tredjedeler av Generalforsamlingen stemme for.

Denne ordningen gjør at stormaktspolitikk, ikke bare folkerett, avgjør hvilke stater som kommer inn. Et område kan ha egen regjering og full kontroll over territoriet sitt, og likevel stå utenfor fordi en stormakt sier nei. Se FNs sikkerhetsråd og vetoretten for å forstå hvordan ett eneste land kan stanse en hel søknad.

Hvorfor svarer ulike nettsider 197 og 198?

Noen tellinger legger til delvis anerkjente stater utover Taiwan og Kosovo, for eksempel områder som kontrollerer eget territorium, men som svært få land anerkjenner. Ingen autoritativ liste finnes, og kildene teller ulikt – derfor varierer svaret fra 193 til 198 avhengig av kriteriene. Dette er et nyttig eksempel på hvorfor du alltid må sjekke hva en kilde faktisk teller – slik vurderer du kilder viser hvordan du gjør det.

Det finnes også områder som ligger mellom kategoriene. Cookøyene og Niue er stater i fri assosiasjon med New Zealand – de er medlemmer av flere FNs særorganisasjoner, men er verken FN-medlemmer eller observatørstater.

Hvordan er de 195 landene fordelt på verdensdelene?

Fordelingen viser hvor skjev verden er: hele Nord-Amerika har bare to land (Canada og USA), mens Afrika har 54. Norge deler landegrense med tre land – Sverige, Finland og Russland – mens mange øystater i Oseania, som er den verdensdelen med færrest land, ikke har noen landegrenser i det hele tatt. USA er i tillegg en forbundsstat der makten er delt mellom den føderale regjeringen og 50 delstater – les om hvordan delstatene styres.

Hvorfor spørsmålet er vanskeligere enn det ser ut

Bak tellingen ligger et folkerettslig prinsipp: selvbestemmelsesrett, altså at folk skal kunne bestemme over egen politiske status. I praksis kolliderer dette ofte med interessene til stormaktene i Sikkerhetsrådet. Kosovo- og Taiwan-sakene viser at folkeretten og stormaktsinteresser trekker i hver sin retning – og at det er sistnevnte som ofte avgjør. Konflikten mellom Israel og Palestina handler delvis om det samme: hvem som skal anerkjennes som en stat, og av hvem. Dette er også en del av forklaringen av Israel–Palestina-konflikten.

Organisasjonen som teller landene, er forklart i hvordan FN fungerer og hva organisasjonen gjør.