EU: hvordan Den europeiske unionen er bygd opp og fungerer

Etter annen verdenskrig ville de europeiske statene sikre at krig mellom dem aldri skulle skje igjen. Svaret ble økonomisk samarbeid, først om kull og stål i 1952. Tanken var at land som handler mye med hverandre, ikke går til krig mot hverandre. Samarbeidet vokste gradvis, og i 1993 fikk unionen navnet vi bruker i dag: Den europeiske unionen.

EU er ikke bygget som USA, som er en føderasjon der delstatene er underlagt en felles nasjonal regjering. Det er heller ikke et løst samarbeid som FN, der beslutningene i hovedsak ikke binder medlemslandene. EU ligger mellom disse to: Medlemslandene forblir uavhengige stater, men har gitt felles institusjoner myndighet til å lage regler som binder landene direkte. Dette kalles overnasjonalitet. Samtidig beholder landene mye styring gjennom egne ministre og regjeringssjefer – derfor sier vi at EU er dels overnasjonalt og dels mellomstatlig.

Hvilke institusjoner har EU?

EU styres av sju organer. Hver av dem har en bestemt rolle, omtrent slik maktfordelingsprinsippet deler makten mellom Stortinget, regjeringen og domstolene i Norge – bare på europeisk nivå.

Det europeiske rådet og Rådet forveksles ofte. Det europeiske rådet er stats- og regjeringssjefene som møtes for å bestemme den politiske retningen. Rådet (også kalt Ministerrådet) er de nasjonale ministrene, og hvilke ministre som møter, avhenger av saken: landbruksministre møter i landbrukssaker, finansministre i finanssaker.

Europaparlamentet er det eneste organet du kan stemme direkte på. Valgene har blitt holdt hvert femte år siden 1979. I motsetning til Stortinget kan ikke Parlamentet selv foreslå nye lover – det er Kommisjonens jobb. Men Parlamentet har reell lovgivningsmakt og kan nedlegge veto mot forslag det ikke vil ha.

Hvordan vedtas lover i EU?

Prosessen starter alltid med Europakommisjonen, som er den eneste som kan fremme lovforslag. Grunnlaget er traktatene – EUs «grunnlov» – og hvert nytt lovforslag må bygge på en bestemt traktatartikkel. Dette kalles lovgivningens rettsgrunnlag.

1. Kommisjonen utarbeider et forslag, ofte etter høring med medlemslandene og interesseorganisasjoner.
2. Europaparlamentet og Rådet behandler forslaget. I den vanligste prosedyren, kalt medbestemmelse, har de to like mye å si: Begge må godta loven før den vedtas.
3. I Rådet stemmes det ofte med kvalifisert flertall, der det kreves flertall både av medlemslandene (minst 55 prosent, som oftest 15 land) og av EUs samlede befolkning (minst 65 prosent) – slik at store land har mer å si enn små.
4. Blir loven vedtatt, gjelder den i alle medlemslandene. Kommisjonen passer på at landene faktisk følger den, og kan bringe saker inn for EU-domstolen.

Sammenlign gjerne med Norge, der en lov starter som en stortingsproposisjon fra regjeringen og behandles av Stortinget. I EU er det altså to «parlamenter» som må være enige: folkevalgte representanter og nasjonale ministre.

Hva betyr EU for Norge?

Norge har sagt nei til EU-medlemskap to ganger, i folkeavstemningene i 1972 og 1994. Likevel er Norge tett knyttet til unionen gjennom EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1994 og knytter Norge, Island og Liechtenstein til EUs indre marked.

Det indre markedet bygger på de fire frihetene: fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. I praksis betyr dette at du kan reise til et EU-land for å studere eller jobbe uten å søke om arbeidstillatelse, at norske varer kan selges i EU uten toll, og at bedrifter kan flytte penger fritt over grensene.

Men EØS-avtalen har en pris. Norge får ikke stemmerett i EUs besluttende organer – vi er med på markedet, men ikke med når reglene lages. Europautredningen fra 2012 fant at Norge siden 1994 hadde iverksatt omtrent tre fjerdedeler av all lovgivningen EU vedtar. Kritikere kaller dette et demokratisk problem: norske politikere får velge mellom å ta imot regler de ikke har vært med på å bestemme, eller miste tilgangen til markedet. Tilhengere peker på at Norge får de økonomiske fordelene uten å være med i den politiske unionen.

Norge har en reservasjonsrett: Stortinget og regjeringen kan velge å ikke godta nye regelendringer. Men Norge kan ikke stoppe en bestemmelse i EU – og å si nei til en regel kan i praksis true hele avtalen. Gjennom Europautvalget er Stortinget med og rådgir regjeringen i EU- og EØS-saker, slik at stortingsrepresentantene vet hva som kommer før reglene vedtas.

Noen politikkområder ligger utenfor EØS-avtalen, blant annet utenriks-, finans-, landbruks- og fiskeripolitikk. Der bestemmer Norge selv. Norge er dessuten assosiert medlem av Schengen-samarbeidet siden 25. mars 2001, som betyr at du krysser grensen til Sverige uten passkontroll, mens kontrollen er sterkere ved ytre grenser, for eksempel på flyplasser utenfor Schengen.

EU, FN og NATO – tre ulike samarbeid

På eksamen blir du ofte bedt om å sammenligne internasjonale organisasjoner. FN og NATO er rene mellomstatlige samarbeid: Medlemslandene beholder makten selv, og organisasjonene kan ikke vedta lover som binder landene direkte. EU er annerledes, fordi medlemslandene har delegert myndighet til felles institusjoner som lager regler med direkte virkning i hvert land. Derfor er EU det klareste eksempelet på overnasjonalt samarbeid i verden.

Vil du lese mer om Norges forhold til unionen, er sidene om EØS-avtalen og folkeavstemningene i 1972 og 1994 gode neste steg. Du kan også sammenligne med FN og NATO, eller lese om globalisering for å se EU i en større sammenheng.