Norge og EU: folkeavstemningene i 1972 og 1994

Hvordan gikk de to folkeavstemningene?

Norge har holdt to folkeavstemninger om medlemskap i Europa. Den første fant sted 24.–25. september 1972 og gjaldt EF, De europeiske fellesskap. Da stemte 53,5 prosent nei og 46,5 prosent ja, med en valgdeltakelse på 79,2 prosent.

Den andre kom 27.–28. november 1994, etter at forhandlingene om medlemskap i EU var avsluttet i mars samme år. Spørsmålet på seddelen var: «Bør Norge bli medlem av EU (Den europeiske union)». Denne gangen stemte 52,2 prosent nei og 47,8 prosent ja. Nei-flertallet var altså 1,3 prosentpoeng lavere enn i 1972, men fortsatt et klart flertall.

Valgdeltakelsen i 1994 var hele 89 prosent – den høyeste noensinne i Norge siden alminnelig stemmerett ble innført i 1913. EU-saken engasjerte folk langt mer enn vanlige valg gjør.

Hvorfor var folkeavstemningene rådgivende?

Et vanlig spørsmål er om resultatet egentlig var juridisk bindende. Det var det ikke. Grunnloven fra 1814 sier ingenting om folkeavstemninger, og Stortinget kunne formelt sett ha ignorert resultatet. Folkeavstemninger i Norge er derfor rådgivende, ikke bindende.

Men tradisjonen er klar: Stortinget følger flertallets standpunkt. Det skjedde begge gangene, selv om flertallet av representantene på Stortinget faktisk var for medlemskap. Begge avstemningene ble dermed en konflikt mellom folket og politikerne – og folket vant.

Hvorfor sa Norge nei?

Nei-kampen i 1994 ble ledet av organisasjonen «Nei til EU», mens tilhengerne sto bak Europabevegelsen og Ja til EU. De viktigste nei-argumentene var skepsis til overnasjonal makt – altså at EU-organer får bestemme over norske forhold – og frykt for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene.

Geografien viser tydelig hvor motstanden var sterkest. I 1994 stemte 14 av 19 fylker nei. Bare Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud hadde ja-flertall. Østfold var det eneste fylket som skiftet side fra nei i 1972 til ja i 1994.

Mønsteret var det samme i begge avstemningene: Nei-flertallet var sterkest i landbruks- og fiskerikommuner og i områder langt fra byene. Ja-stemmene kom først og fremst fra sentrale tjenesteytingskommuner, og ja-andelen økte jo større kommunen var. Frykten for å miste kontrollen over fisket var sentral i kystdistriktene, der mange livnærte seg på havet.

Hva skjedde etter nei-et?

Reaksjonene etter de to avstemningene var ulike. Etter nei-et i 1972 gikk statsminister Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet av, fordi folket ikke fulgte regjeringens råd i EF-saken. Etter nei-et i 1994 valgte regjeringen å bli sittende. To ulike måter å håndtere et nederlag på.

Samme år som Norge sa nei, sa de andre søkerlandene ja i sine folkeavstemninger: Østerrike med 66,6 prosent, Finland med 56,9 prosent og Sverige med 52,2 prosent. Norge sto altså igjen utenfor, mens nabolandene ble medlemmer fra 1995.

Hva betyr EØS-avtalen for Norge i dag?

Etter nei-et i 1994 ble Norges forhold til EU-landene regulert av EØS-avtalen, som Norge hadde forhandlet fra 1990. Avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked – et område der varer, tjenester, kapital og personer kan bevege seg fritt mellom landene.

Men tilgangen har en pris: Norge må innføre store deler av EU-regelverket som gjelder det indre markedet, uten å ha medbestemmelse i EUs organer. Derfor hender det at folk tror Norge er medlem av EU – vi følger jo mye av regelverket. Det er vi ikke. Vil du vite hvordan avtalen virker i praksis, er EØS-avtalen og hva den betyr for Norge et godt sted å fortsette.

Debatten om medlemskap lever videre. Noen mener EØS gir Norge det beste fra to verdener: markedsadgang uten fullt medlemskap. Andre mener avtalen gjør Norge til en regeltekker uten innflytelse, og at et fullt medlemskap ville gitt Norge stemme ved bordet. Begge standpunktene har sine tilhengere i norsk politikk den dag i dag. Vil du forstå selve organisasjonen bedre, er siden om hvordan EU er bygd opp et godt utgangspunkt.

Folkeavstemninger og demokrati

EU-avstemningene er et godt eksempel på direkte demokrati: folket bestemmer en sak selv, i stedet for at valgte representanter tar avgjørelsen på Stortinget. Norge bruker folkeavstemninger sjelden, nettopp fordi vi har et indirekte demokrati der Stortinget er folkets fremste organ. Les mer om forskjellen på direkte og indirekte demokrati.

Den rekordhøye deltakelsen i 1994 viser også at politisk engasjement kan være stort når folk føler at innsatsen er viktig. Sammenlignet med vanlige stortingsvalg, der deltakelsen gjerne ligger rundt 70–80 prosent, var EU-avstemningen i en klasse for seg.