Oljefondet og handlingsregelen forklart

Hvorfor legger Norge oljepengene i et fond?

Da oljen begynte å gi store inntekter på 1970-tallet, sto Norge over et valg: bruke pengene med én gang, eller spare dem til fremtiden. Stortinget opprettet fondet i 1990 som et finanspolitisk verktøy for å sikre langsiktige hensyn ved bruken av olje- og gassinntektene. De første pengene ble satt inn i 1996.

Bakgrunnen er at oljeinntektene en dag vil ta slutt. Oljen er en endelig ressurs, mens utgiftene til skole, helse og pensjoner fortsetter lenge etter at den siste dråpen er pumpet opp. Fondet gjør at oljeformuen kan komme både dagens og fremtidige generasjoner til gode.

Det finnes også en økonomisk grunn til å spare i utlandet. Hvis hele oljeformuen ble brukt i Norge på kort tid, ville norsk økonomi blitt overbelastet: prisene ville stige, lønningene skyte i været, og andre næringer som industri og eksport ville miste konkurranseevne. Dette fenomenet kalles ofte «hollandsk syke», etter Nederland, som opplevde nettopp dette på 1970-tallet. Derfor skal fondet investeres utenfor Norge og i utenlandsk valuta.

Hvordan fungerer fondet i praksis?

Statens pensjonsfond består av to deler: Statens pensjonsfond utland (SPU), som er det vi vanligvis kaller Oljefondet, og Statens pensjonsfond Norge (SPN), som er den langt mindre norske delen. SPU forvaltes av Norges Bank, nærmere bestemt avdelingen Norges Bank Investment Management (NBIM).

Pengene fra olje- og gassvirksomheten tilføres fondet uavkortet. Til gjengjeld tar staten ut penger til statsbudsjettet hvert år. Ifølge loven om Statens pensjonsfond kan midlene bare brukes til overføring til statsbudsjettet etter vedtak i Stortinget, og de er ikke øremerket bestemte formål. Så lenge fondet har midler, skal et underskudd i statsbudsjettet dekkes ved overføringer derfra, og ikke ved å ta opp lån.

Målet for investeringene er høyest mulig avkastning med akseptabel risiko, og fondet skal forvaltes ansvarlig. Det betyr at fondet eier aksjer, obligasjoner og eiendom i tusenvis av selskaper verden over, og at verdien svinger opp og ned med markedene. I gode år vokser fondet kraftig, i dårlige år kan det falle. For mer bakgrunn om finansmarkedene kan du bruke forklaringene om børs og oljefond hos Osloanalyse.

Hvor stort er Oljefondet?

Fondet passerte 10 000 milliarder kroner i markedsverdi i 2019, og ved utgangen av første halvår 2026 var verdien 22 683 milliarder kroner. Siden 2012 har Oljefondet vært verdens største statseide fond. Til sammenligning tilsvarer det flere ganger Norges totale årlige bruttonasjonalprodukt (BNP).

Verdien endrer seg hele tiden, fordi fondet er investert i verdens aksje- og obligasjonsmarkeder. En dag med kraftige børsfall kan bety at fondet mister hundrevis av milliarder i verdi, mens en god dag kan gi tilsvarende gevinst.

Hva sier handlingsregelen?

Handlingsregelen er retningslinjen for hvor mye av fondet staten kan bruke. Stortinget vedtok regelen i 2001. Hovedinnholdet er at bruken av fondsmidler over tid skal følge den forventede realavkastningen av fondet, altså avkastningen justert for inflasjon.

Den opprinnelige regelen la til grunn en forventet realavkastning på 4 prosent. I 2017 ble den redusert til 3 prosent, vedtatt i Perspektivmeldingen 2017 med hele Stortinget bak seg. Begrunnelsen var at forventningene til fremtidig avkastning var blitt lavere, blant annet fordi markedsrente og forventet avkastning globalt hadde falt.

Regelen sier også at det skal legges stor vekt på å jevne ut svingningene i økonomien (konjunkturene), for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. I normalår bør uttaket ligge godt under 3 prosent, slik at det finnes ekstra sparing som kan tæres på ved store tilbakeslag eller fall i fondsverdien.

Hvorfor bruke mindre enn avkastningen?

Det kan virte rart å ha over 20 000 milliarder kroner og likevel holde igjen. Forklaringen er at staten ikke bruker selve formuen, men bare avkastningen. Så lenge uttaket holder seg under realavkastningen, vokser fondet eller beholder verdien målt i faste priser, og oljeformuen kommer også fremtidige generasjoner til gode.

Bruker staten mer enn avkastningen over tid, krymper fondet målt i faste priser. Da brukes selve formuen, og pengene er borte for godt. Sparing i fondet skal støtte finansieringen av pensjonsutgiftene i folketrygden, men det er ikke en personlig pensjonskonto for enkeltpersoner.

Det er også et fordelingsperspektiv: Hvis dagens generasjon bruker mye nå, får fremtidens generasjoner mindre. Samtidig kan man argumentere for at det er rimelig at også dagens unge og de som lever nå, får noe av formuen. Dette er en klassisk drøfting om fordeling mellom generasjoner.

Kan regelen brytes?

Ja, og det har skjedd. Under koronapandemien i 2020 og 2021 brukte Norge mer enn den forventede realavkastningen, for å finansiere omfattende krisetiltak som støtteordninger for bedrifter og lønnskompensasjon for permitterte. Siden har pengebruken normalisert seg.

Dette er akkurat det handlingsregelen er laget for: I nedgangstider kan staten bruke mer for å dempe krisen, og i gode tider må den spare mer. Regelen er altså ikke en skrånende rettesnor, men en retningslinje over tid. Pengene fra fondet havner i statsbudsjettet, der regjeringen foreslår og Stortinget vedtar hva de skal gå til.

Fremtiden: mindre rom for oljepenger

Perspektivmeldingen 2021 viser at petroleumsinntektene og skatteinngangen ventes å avta frem mot 2030. Samtidig øker utgiftene, blant annet fordi befolkningen eldes og flere trenger velferdstjenester og pensjoner. Det gir mindre rom for økt bruk av fondsmidler fremover.

Derfor blir det stadig viktigere for politikere å prioritere: Skal pengene gå til skattelettelser, bedre skoler, klimatiltak eller helse? Handlingsregelen setter rammene, men de politiske valgene står til Stortinget og regjeringen.