Populisme: hva det er og hvorfor det vokser

Hvordan kjenner du igjen et populistisk parti?

Populisme handler først og fremst om et skille: «folket» på den ene siden og «eliten» på den andre. Et populistisk parti hevder ikke bare å ha gode saker, men å være den eneste sanne representanten for folket. Motstandere blir ikke bare fremstilt som uenige, men som umoralske eller falske.

Statsviteren Anders Ravik Jupskås definerer populisme som en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til «folket» i motsetning til «eliten». Det er altså ikke bare et parti, men også en måte å snakke politikk på. Populistiske bevegelser er ofte holdningsbaserte fremfor ideologiske, løst organiserte, og de bygger gjerne på polariserende retorikk med en karismatisk person som frontfigur. I møte med slik retorikk er det nyttig å se på hvordan populisme brukes i debatten, både som beskrivelse og som avvisningsord.

Typiske kjennetegn er:

• Elitekritikk: politikere, byråkrater, medier eller eksperter fremstilles som avskilt fra vanlige folk.
• Forestillingen om at partiet selv er det eneste sanne talerøret for folket.
• Moralistisk retorikk: det handler om rett og galt, ikke om kompromisser.
• Ofte en karismatisk leder som står i sentrum.

Hva er forskjellen på høyrepopulisme og venstrepopulisme?

Populisme finnes på begge sider av høyre–venstre-aksen. Felles for begge variantene er elitekritikken og påstanden om å tale for folket. Det som skiller dem, er særlig synet på innvandring og mangfold.

Høyrepopulisme kjennetegnes av skarp innvandringsmotstand, elitekritikk og lite rom for mangfold. Særlig islam er et mål for angrep, og mange høyrepopulister tenker at hver nasjon og kultur helst skal ha sitt eget land. Venstrepopulistiske partier, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania, deler elitekritikken, men har ofte et mer inkluderende syn på mangfold. Deres elitekritikk retter seg gjerne mot økonomiske makthavere, som banker og store selskaper.

Økonomisk varierer høyrepopulistiske partier mye: noen støtter et ganske fritt marked, andre en stor og aktiv stat. Partiene har også svært forskjellig opphav – skatteprotest (FrP), EU-motstand (Alternativ for Tyskland) eller nasjonalistisk subkultur (Sverigedemokraterna).

Hvorfor har populistiske partier vokst i Europa?

Høyrepopulistiske partier regnes som en egen partifamilie som særlig har vokst frem i Europa etter 1990. Blant de største og mest etablerte er Sveitsisk Folkeparti, Ligaen i Italia, Rassemblement National (tidligere Front National) i Frankrike, FPÖ i Østerrike og Dansk Folkeparti. Nyere partier er Sverigedemokraterna, Alternativ for Tyskland og VOX i Spania. Mange regner også Nigel Farages Reform UK (tidligere Brexitpartiet), Fidesz i Ungarn og Donald Trump som uttrykk for samme strømning.

Forskere tolker fremveksten som en reaksjon på økende globalisering, et mer flerkulturelt samfunn og overgangen til et postindustrielt samfunn, der tradisjonell industri og arbeiderklassen har mistet fotfeste. Velgerne til høyrepopulistiske partier er overrepresentert blant menn, personer med lavere utdanning, arbeiderklassen og folk utenfor de store byene.

En annen forklaring er ideologisk konvergens: at de etablerte partiene har blitt mer like hverandre. Da kan populistiske partier stikke seg ut og profilere seg som det eneste reelle alternativet. Mange høyrepopulistiske partier får mellom 15 og 20 prosent oppslutning ved nasjonale valg, og stadig flere har sittet eller sitter i regjering, oftest i koalisjon med konservative eller kristendemokratiske partier.

Er Fremskrittspartiet populistisk?

Fremskrittspartiet (FrP) har klare høyrepopulistiske trekk, men er et grensetilfelle. Partiet sprang ut av en protestbevegelse mot skattenivået – Anders Langes parti, stiftet i 1973 – som viser hvordan populisme ofte starter som folkelig protest mot de etablerte partiene.

De fleste forskere og journalister regner FrP som høyrepopulistisk fordi innvandringsmotstand er en av partiets viktigste saker, og fordi velgergrunnlaget ligner andre høyrepopulistiske partiers. Samtidig har FrP mindre konfronterende retorikk og mer moderate forslag enn de fleste andre høyrepopulistiske partiene i Europa. Partiet anser seg selv ikke som del av denne partifamilien. Om FrP skal kalles høyrepopulistisk er altså omstridt, og en god oppgave viser begge syn.

Er populisme en trussel mot demokratiet?

Populister er i utgangspunktet demokratisk innstilte og tar jevnlig til orde for folkeavstemninger. Men populismen gjør krav på å være den egentlige representasjonen for folket, og det kan skape problemer. I maktposisjon utfordrer populister liberale spilleregler og kan prøve å vri nøytrale statlige institusjoner til sine egne virkemidler.

Derfor sier forskere at høyrepopulister ikke er liberale demokrater: de mangler ofte respekt for frie medier og statlige institusjoners politiske nøytralitet. Samtidig er de vesensforskjellige fra høyreekstreme grupper, som kan avvise demokratiet helt og bruke vold. Populisme og ekstremisme skal ikke forveksles.

Populisme i sammenheng med andre begreper

Populisme henger tett sammen med sosial ulikhet og utenforskap: mange velgere som føler seg ignorert av etablerte partier, vender seg til populistiske alternativer. Polariserende retorikk, der «folket» spilles mot «fiender», er et typisk virkemiddel, og metoden minner om det du kan lese om i propaganda. I en drøfting om demokrati er populisme et nyttig begrep for å diskutere spenningen mellom folkestyre og beskyttelsen av frie medier og nøytrale institusjoner.