Familien i Norge: familietyper og familiens funksjoner

Hvordan teller SSB familier i Norge?

Når Statistisk sentralbyrå (SSB) teller familier, ser de på hvem som bor i samme bolig. En familie består av personer som er knyttet til hverandre som ektefeller, registrerte partnere, samboere og/eller foreldre og barn – uansett hvor gammelt barnet er. En familie kan høyst bestå av to påfølgende generasjoner og kun ett par.

Det betyr at også enslige regnes som en familie i statistikken. I 2025 fantes det 2 649 395 privathusholdninger i Norge. Av dem var 1 090 359 aleneboende og 640 956 par uten barn. I snitt bodde det 2,10 personer i hver husholdning.

Kjernefamilien: familiens grunnenhet

Kjernefamilien kalles også elementærfamilien. I sin enkleste form består den av et par foreldre med ett eller flere barn. Medlemmene knyttes sammen av tre grunnleggende relasjoner: forholdet mellom foreldrene, forholdet mellom foreldre og barn, og forholdet mellom søsken.

Kjernefamilien regnes som grunnenheten i menneskelige slektskapssystemer. Men den er ikke den eneste måten å organisere familielivet på. I mange deler av verden er storfamilien – med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn under samme tak – den vanlige modellen. Innvandring til Norge har bidratt til at også her finnes et større mangfold av familiemønstre.

Hvilke familietyper finnes i Norge?

Familiebegrepet må i dag knyttes til mer enn kjernefamilien. Her er de vanligste familiene og samlivsformene du møter i Norge:

Per 1. januar 2025 var det rundt 628 500 familier med barn i Norge, med til sammen om lag 1 092 900 barn under 18 år. Om lag 77 prosent av alle barn bodde sammen med begge foreldrene sine – enten foreldrene var gifte eller samboende. Tre av fire barn under 18 år bor altså fortsatt med både mor og far.

Samboerskap: den vanligste «nye» samlivsformen

Samboerskap betyr at to personer i parforhold bor sammen uten å være gift. Dette er den samlivsformen som har vokst mest. Andelen samboere av alle par økte fra 22 prosent i 2005 til 32 prosent i 2023. Det er særlig yngre par som velger å bo sammen uten å gifte seg – for par i begynnelsen av 30-årene er andelen samboere og ektefeller omtrent lik.

Ekteskap og samboerskap er ikke helt like i rettslig forstand. Man må være over 18 år for å gifte seg, og vigselen må skje frivillig. Ektepar har plikt til å forsørge hverandre – en plikt samboere i stor grad må avtale selv. Rundt tjue tusen par gifter seg i Norge hvert år.

Stjernefamilier og delt bosted

Når foreldre slår opp, danner ofte nye par familier med «mine, dine og våre» barn. Noen forskere kaller disse stjernefamilier. Etter et samlivsbrudd er det vanligst at barnet bor fast hos én forelder, men stadig flere foreldre avtaler delt bosted – at barnet bor omtrent like mye hos begge. Barnet har som regel også samvær, altså avtalt tid, med forelderen det ikke bor fast hos.

Likekjønnede familier

Norge fikk kjønnsnøytral ekteskapslovgivning i 2009. Siden da kan likekjønnede par gifte seg, og homofile par kan stifte kjernefamilie gjennom adopsjon, mens lesbiske par også kan bruke sæddonasjon og assistert befruktning. Lesbiske par fikk tilgang til assistert befruktning etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009.

Hvilke funksjoner har familien?

Noen har ment at den moderne familien er «tømt» for sine tidligere funksjoner, fordi barnehage, skole og velferdsstaten har overtatt mye av det familien gjorde før. Men familien har fortsatt flere viktige oppgaver:

• Tilhørighet og fellesskap: Familien gir nærhet og et sted å høre hjemme.
• Trygghet og omsorg: I en godt fungerende familie opplever barn trygghet og blir tatt vare på.
• Identitet og sosiale relasjoner: Familien skaper rammer for utvikling av personlig identitet og evnen til å knytte sosiale relasjoner – hvordan identitet formes, kan du lese mer om i artikkelen om identitet.
• Sosialisering: Familien er den viktigste sosialiseringsarenaen – her lærer barn normer, verdier og roller de bruker resten av livet.
• Generasjoner, kultur og tradisjon: Familien overfører slekt, kultur og tradisjoner mellom generasjoner.
• Økonomisk fellesskap: Familien deler økonomi og forsørger barna.

Familien er et eksempel på en primærgruppe: en liten gruppe med nær kontakt over tid. Samtidig er familien en arena for roller – du er barn, søsken, kanskje barnebarn – og for uformelle normer om hvordan man oppfører seg mot hverandre.

Rettigheter og plikter i familielivet

Retten til familieliv er beskyttet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og i Den europeiske menneskerettskonvensjonen – begge er tatt inn i norsk lov. FNs barnekonvensjon er inkorporert i menneskerettsloven, barneloven og barnevernloven.

Barn har de samme rettighetene uansett familieform. Et barn av samboere, et barn av en aleneforelder og et barn av et likekjønnet par har samme rettigheter. Familiepolitikken i Norge er lagt til rette for dette mangfoldet, blant annet ved at enslige forsørgere skal kunne ivareta omsorgen for barna sine. Velferdsstaten påvirker familielivet gjennom barnehage, skole og økonomisk trygghet – hvordan den er bygget opp, kan du lese i artikkelen om velferdsstaten.

Er kjernefamilien fortsatt dominerende?

Dette er en klassisk drøftingsoppgave. På den ene siden bor rundt tre av fire barn fortsatt sammen med begge foreldrene sine, og kjernefamilien er den vanligste boformen for barn. På den andre siden bor over 240 000 barn med én forelder alene eller med en steforelder, og samboerskap har vokst kraftig siden 1990.

Et rimelig svar er at kjernefamilien fortsatt er den mest utbredte familieformen – men at den ikke lenger er den eneste normen. Samfunnet har gått fra én dominerende familieform til et mangfold av former som alle regnes som likeverdige. Innvandring og likestilling har bidratt til dette mangfoldet.